Den store sommerkomedien i 2011, «Bridesmaids», var en forfriskende vri på bryllupskomedien. Den litt overraskende storsuksessen viste at morsom sjangerfilm med fordel kan bæres av kvinnelige skuespillere, og at Melissa McCarthy har større potensial som filmkomiker enn birollene hun vanligvis fikk, ga utløp for.

Paul Feig som regisserte «Bridesmaids» er gammel medarbeider til Judd Apatow, bakmann for mye av det beste og mest populære av amerikanske komedie på 2000-tallet. Feig ser ut til å ha gjort det til en misjon å servere vulgær, feminin vri på ulike varianter av komediesjangeren, med Melissa McCarthy som «leading lady». De er alt i gang med en kvinnelig oppfølger til «Ghostbusters».

Politikomedien «The Heat» fra 2013 ble også en kommersiell suksess, til tross for at filmen med McCarthy og Sandra Bullock strengt tatt var en middels politikomedie med kvinner i stedet for menn. Spionkomedien «Spy» plasserer seg et sted imellom «Bridesmaids» og «The Heat», i grep som kvalitet. Den er mindre voldelig, mer morsom enn årets maskuline lek med James Bond & co, «Kingsman: The Secret Service»

«Spy» starter som en moderne James Bond-pastisj, med Jude Law som selvsikker og selvbevisst superagent Bradley Fine. Melissa McCarthy spiller kvinnen som sitter i en kjeller og styrer hans bevegelser og dronene som beskytter ham. Uten å røpe hvorfor, kan det avsløres at den selvutslettende bakkvinnen tross motstand fra spiongutta får prøve seg i felten, i forsøk på å redde verden fra en atombombe på avveie.

Humoristisk blikk på kjønnsroller og stereotypier gir «Spy» noe av oppdriften, kombinert med action, vulgærhumor og til dels grotesk situasjonskomikk. Som når Melissa McCarthys spion i forkledning i en fartsfylt scene ikke bare tar livet av en farlig motstander, men kaster opp på ham etterpå.

Mens de mannlige agentene får leke James Bond og vasse i luksus i skreddersydde klær, får vår kvinne identitet som kattekvinne på billig hotell. I syrlig blikk på kjønnsroller på actionfilm gjør Jason Statham en morsom parodi på seg selv, som anstrengt kul og dum actionhelt. Rapperen 50 Cents parodi på seg selv er vanskeligere å bedømme, men som rekvisitt for Miranda Hart fungerer han.

Den britiske komikeren Hart er lite kjent i Norge, kvinne bak flere store tv-suksesser i England. Hun er ganske smart matchet som McCartys venninne i det kvinnelige bakkemannskapet til superspionene.

«Spy» er ikke noe feministisk manifest, ei heller en gjennomført eller spesielt god komedie. Med et par gode, originale typer og noen friske grep rister den likevel brukbart liv i spionkomedien som sjanger. Humor og action som vil få mange til å le rått av kjønnsstereotypier i filmer i samme sjanger, er ganske godt gjort. «Spy» bør ikke gjøres til mer enn hva den er: En brukbar vulgærkomedie hvor de barske mennene og pene kvinnene avsløres som de posørene de ofte viser seg å være.

Superspion får konkurranse: Jude Law spiller en superspion som får konkurranse fra sitt «bakkemannskap», i form av Melissa McCarthy i «Spy». En actionkomedie hvor de barske mennene og de pene kvinnene havner i skyggen av bokstavelig talt store kvinner. Foto: Larry Horricks