Våren kan bli grønnere enn på lenge. Miljøpartiet De Grønne stiller lister i en rekke nye kommuner, og vaker rundt sperregrensa på mange nasjonale målinger. De Grønne gjør det særlig skarpt i de store byene, og kan konkurrere om å bli det tredje største partiet i både Oslo, Bergen og Trondheim. Høstens valg vil vise om det blir en grønn bølge i landets kommuner og fylker, eller om partiet kollapser på målstreken. Fredag åpner de sitt landsmøte i Stavanger.
Les også kommentaren: Når katastrofen får et ansikt
1. Miljø først, ferdig snakket
Partiet rendyrker sin grønne profil. Klima og miljø er den aller viktigste saken, på det spørsmålet er De Grønne kompromissløse. Dette fenger velgere som er opptatt av miljø på tvers av de politiske skillelinjene. Her får de miljøpolitikk uten Venstres Frp-flørt eller SVs moralisme på kjøpet. Dessuten rir De Grønne på en grønn bølge. Det ferske klimabarometeret fra TNS Gallup viser at hver tredje nordmann mener klimaendringer er den største utfordringen for Norge. Miljø seiler opp til å bli en viktigere valgkampsak enn på lenge.
2. Snakker om elefantene i rommet
Det er to ting miljøvernerne i andre partier helst ikke vil snakke om. Det ene er manglende oljekroner som følger av redusert oljeaktivitet. Det andre er vårt stadig voksende forbruk. Alle er for miljø, men ingen vil at det skal ha noen konsekvenser for oss. De Grønne tør snakke om at hver og en av oss må bruke mindre, selv om de blir beskyldt for å stille klokka tilbake og føre Norge tilbake til åttitallet. Det faller i smak hos miljøvelgere som mener at noe må gjøres.
3. Renvasket fra sitt rufsete image
De Grønne har i mange år blitt assosiert med overvintrede hippier med forkjærlighet for mulldo, hampdyrking og økokollektiv. Mange har sett på partiet som livsfjernt, og tidligere liberale holdninger til Cannabis har vært en klamp om foten for partiet. Partiet er slett ikke blitt strømlinjeformet, men har fått en bredere medlemsmasse og har rekruttert avhoppere fra de fleste andre partier. Klimasaken har gjort det stuerent å stemme på De Grønne.
4. Ny energi med nye fjes
Som et ferskt stortingsparti har partiet fått mer penger og mange nye medlemmer. Der andre partier sliter med å stille lister, har De Grønne hatt en enklere jobb. Mange vil stå på for partiet, og organisasjonen opplever ikke samme slitasje på medlemmene som mange av de etablerte partiene. Lokalaviser i det ganske land har hatt overskrifter om nye lister og nye fjes knyttet til De Grønnes debut i lokalpolitikken. Ingen ville for få år siden forutsett at partiet ville stille liste i de syv største kommunene i Nord-Trøndelag og kanskje bli representert på fylkestinget.
5. Rett mann på topp
Det var en viss uro da Rasmus Hansson danket ut den sittende talsperson og ble valgt inn som partiets første stortingsrepresentant. Hansson hadde ikke politisk bakgrunn, men var biolog, kjent miljøverner og mangeårig leder i WWF. Det er svært krevende å sitte som enslig representant på Stortinget, enklere blir det ikke av å være et parti som er på yttersiden i et viktig konfliktområde. Sannsynligvis har det vært en styrke for De Grønne å ha den faglige ballasten kombinert med troverdigheten og den smule arrogansen Hansson har.