I dag løper mange helsearbeidere. Vi gjør fortere feil og oppgavene som gjenstår svirrer rundt i slitne hoder.
Et gammelt ordtak sier at når du blir gammel og ingen vil ha deg, kan du sette deg på taket så kråka kan ta deg. Da jeg var barn, ble dette brukt som vers i minnebøker. Jeg syntes det var et uhyggelig ordtak.
I dag opplever mange gamle og deres pårørende at det ikke ytes tilstrekkelig omsorg. De elementære behov blir ikke dekket. Er du gammel og frisk med god helse og kan bo hjemme og greie deg godt er det fantastisk. Har du stort pleiebehov kan situasjonen oppleves helt annerledes. Er du alene uten nær familie, kan det bli en tilværelse prisgitt kun den omsorg det offentlige kan gi. Vi vet at mye av omsorgen er god, men tilbakemeldinger tyder også på det motsatte.
I media er det nå fokus på eldreomsorg og fullt sykehus i Trondheim. I det gamle sykehuset var det ikke uvanlig med stort overbelegg og mange av disse var eldre mennesker som ble liggende i sykehuset lenge i påvente av sykehjemsplass.
Det nye sykehuset skulle ha stort fokus på denne aldersgruppen. Geriatrisk avdeling var planlagt med rundt 48 sengeplasser, med sammensatte og spesifikke behov. Vi fikk bare 15 senger.
Fikk du med deg denne: Har vi fått en generasjon av «unge» eldre med god nok økonomi til å la seg forføre?
Lav bemanning i sykehjem har alltid vært regelen. Mange som utøver omsorgen påpeker dette, men vi opplever liten fremgang. Vi oppfordres til å skrive avvik både i sykehuset og i den kommunale omsorgen. Men aller mest handler det om penger og budsjett og at det er gamle mennesker som er lite lønnsomme å satse på.
Pårørende er med på å sette fokus på bemanning. Den skal bestå av sykepleiere, hjelpepleiere og helsefagarbeidere. Fagkunnskap er viktig for at komplekse behov skal ivaretas. Mange pasienter greier ikke å spise selv. Men det hjelper ikke å regne ut kaloribehov om maten blir stående urørt på bordet og næringsdrikken ikke blir gitt. Det kan være at alle pasienter trenger hjelp til personlig stell og det å komme seg på toalettet. Det er sår som skal skiftes på. Mange trenger kontinuerlig tilsyn, de er så dårlige til bens at de ikke kan gå alene. De gamle faller. Blir liggende lenge på gulvet før noen finner dem. Som pleier står du midt i en konflikt – du skal løse mange oppgaver samtidig.
I media står fagledere frem og sier at de greier seg med de ressursene de forvalter, det må bare prioriteres og utføres mer effektivt. De er tro mot systemet. Omsorg koster penger og det er lite lønnsomt. Det ideelle er å greie seg med få hender og arbeide så effektivt som mulig. I dette kan det oppstå en grusomhet i omsorgen som oppleves som avmakt og fortvilelse. I dag løper mange helsearbeidere. Vi gjør fortere feil og oppgavene som gjenstår svirrer rundt i slitne hoder.
Les også kronikken: Pasientblikket nedenfra
Samhandlingsreformen er med oss fra planlegging til reisens slutt. Den har aldri lovet roser, men den har fine ord og den sikrer en saksgang med mange ledd som jeg skal forsøke å beskrive her: Mange eldre bor hjemme med hjemmesykepleie som ikke greier å ivareta behovene. Den gamle lever helt på grensen av hva som er forsvarlig. Så resulterer dette i sykehusinnleggelse og sykehussenger fylles opp. Behovet er god omsorg i sykehjem. Så starter vi å kaste ballen. Vi registrerer den gamle ferdig behandlet, det ventes på korttidsopphold og plass tildeles. Etter dette kan den gamle oppleve å bli sendt hjem til samme tilbud som tidligere og deretter inn i sykehuset på nytt.
Denne prosessen består i venting og vurdering. En ueffektiv og kostbar prosess. Lenge før vurdering nummer to og tre var saken egentlig klar. Men det er plassmangel både i sykehuset og i sykehjem og på begge sider tvinges det frem løsninger som ikke er gode. Eldre skrives nå ut fra sykehuset på ettermiddag og kveld og hva møter dem hjemme om de ikke har pårørende? Eller i sykehjemmet med to på kveldsvakt og er det sykepleier på vakt? Usikre momenter er mange i denne samhandlingsprosessen. Det er ikke slik at det sitter en sykepleier ved døren når den gamle skrives ut.
Vi kan heller ikke med hånden på hjertet si at du skal få alt du trenger dit du kommer for å leve dine siste dager. Jeg synes det er uverdig overfor den gamle skrøpelige pasienten. Omsorg skal være faglighet, godhet og tid. Men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er glad for at min gamle mor fikk dø hjemme på sofaen med sko på bena. Hun slapp lang behandling i sykehuset, for så å vinne en plass videre i sykehjem. For med de ressursene som finnes i dag ville jeg ikke følt meg trygg.
Les også kronikken: Det kommer en tsunami av kreftoverlevere med seneffekter
Eldreomsorg er et spill om makt, penger, forståelse og kvalitet. Det påpekes ofte at kvalitet og kompetanse er viktigere enn hender. Men kvaliteten og kompetansen forsvinner om den ikke har nok hender til å utføre den. Da blir løsningene lettvinte for å rekke dagens oppgaver. Kompetanse og bemanning hører derfor sammen.
Jeg har reflektert over et tema som opptar de fleste av oss. Gamle foreldre, besteforeldre, en enslig tante eller onkel er i kategorien gamle som brått kan stå der og ha et stort omsorgsbehov.
Jeg er opptatt av tiden det tar! Til et godt stell og en god prat. Tid til å gi rett medisin til rett tid. Jeg ønsker meg kontinuitet. At den hjemmeboende gamle kan vente på besøk og hjelp av de samme pleierne. Jeg håper på trygghet. At motivasjon ikke sidestilles med tvang. Faglighet og trygge holdninger som gir roser.
Jeg vil oppfordre alle helsearbeidere til å bruke den tiden det tar å utføre god omsorg med alt det innebærer. Ikke skynd dere. Dette kan være med på å synliggjøre behovet for flere kompetente ressurser i eldreomsorgen.
Legg hånden på hjertet og si fra!
Hør våre kommentatorer snakke om å flytte ut arbeidsplasser fra Oslo, bykrangel og nedleggelsen av Mathallen
Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter
