Farlig yrke: Aksel Hennie er norsk dykker i første fase av norsk oljeeventyr rundt 1980, mens Wes Bentley er en av amerikanskerne som prøver å karre til seg sin bit av rikdommene fra Nordsjøen i «Pionér» som åpnet Den Norske Filmfestivalen i Haugesund torsdag. Filmen får ordinær kinopremiere 30.august.

Filmfestivalen i Haugesund har klart å gjøre det til en slags tradisjon å åpne med en av høstens største eller mest imøtesette norske filmer. Så også i år. De fremste kvalitetene til «Pionér gjør at den hevder seg brukbart i et hittil skuffende norsk filmår. Selv om den bare delvis lykkes i å pirke i baksiden av det norske oljeeventyret. Selv om den er ganske ordinær som konspirasjonsthriller.

Første halvdel av filmen er noe av det bedre Erik Skjoldbjærg har gjort som regissør. Foto, musikk, scenografi og skuespillere presenterer tematikk og tidsbilde på imponerende vis. Om norsk 70-tall ser veldig koselig ut i kinoaktuelle «Mormor og de åtte ungene», har det en utrygg patina av gult og brunt i Jallo Fabers foto og Karl Juliussons scenografi. Koblet med Aksel Hennies surbart og dongeri ser filmen svært godt ut.

Et dokumentarisk oppspill og

forsikring om at filmen er inspirert av virkelige hendelser, gjør at den legger i vei med kritisk blikk på likene i lasten til det norske oljeeventyret. Aksel Hennie kler rollen som norsk pionérdykker på rekorddypt vann. De første scenene under vann er fortalt som en klaustrofobisk norsk månelanding, hvor en barsk gutt fra Grorud med fare for liv og helse planter norsk flagg på bunnen av Nordsjøen.

I oppspillet til dramaet spiller

filmen godt på trykk, klaustrofobi og dykkere utsatt for ekstreme forhold. Med musikken til Air, bildene fra bunn, trykk-kammer og Hennies spill leverer Skjoldbjærg scener som har mer til felles med «Insomnia» enn «Nokas», og overgår begge i filmatisk kraft. Dessverre blir «Pionér langt mer ordinær etter en dramatisk ulykke som drar filmen mot mer plot- og actiondrevet konspirasjonsthriller.

Noe av filmens kritiske potensial svekkes av at filmen er langt bedre på bunnen og i presset på dykkerne, enn som kkonspirasjonsthriller. Eirik Stubø ser ut som en skurkete utgave av Gunnar Berge som krevende mann fra Oljedirektoratet. Leger, byråkrater og amerikanske dykkere bygger opp under inntrykk av cowboyvirksomhet, men krim- og action-sporet tjener ikke den store historien godt nok.

Avslutningsscenen hvor en haltende mann skal opplyse publikum om hvordan en av forbrytelsene i filmen egentlig hang sammen, blir et slags ufrivillig bilde på svakheten til «Pioneér: Den halter for mye og litt på påfallende i andre del. Som tidsbilde og tidvis dyktig filmatisk blikk på hvordan Norge ble et av verdens rikeste land, og de menneskelige omkostningene ved det, har «Pionér mye for seg. Dessverre holder den ikke samme nivå på vei opp fra bunnen som på veien ned og i etterdønningene av risikabelt opphold på store dyp .