NTNU-professor Rigmor Austgulen er like smilende, like høy, rank og gjennomført i tøyet som alltid. Litt slankere, kanskje? Og gråere i luggen? Men mesteparten av gråfargen er kjøpt, får vi vite. Frisøren vil ha henne sånn.
Skrått solskinn inn over Leiv Eiriksson-monumentet i Krambuveita. Professoren i medisin ønsker å møte oss akkurat her. Etter katastrofen har den halvt svevende granittbåten fått ny mening. Her ser hun seg selv som knust vrak, men også som en overlever, en som etter strev og tunge tak kravler seg sakte opp fra dypet.
For å forsikre seg om at Ukeadressas lille team forstår symbolikken, klatrer 62-åringen lekende lett opp på kunstverket og demonstrerer sin skjebne for all verden.
Pionerkvinne
Gjennom mange år har Rigmor Austgulen vært blant de mest synlige i miljøet ved St. Olavs Hospital og NTNU. Med sin flammende rustrøde sveis, 180 rufsete centimeter over bakken, og sin iørefallende bergensdialekt, har hun lett vakt oppsikt. Austgulen var første kvinnelige medisiner som disputerte ved NTNU, og første kvinnelige prorektor samme sted. Men den gamle kvinnefronteren konsentrerte seg om mer enn egen karriere. Hun har også åpnet dører for andre kvinner: Takket være hennes initiativ er både datastudiet og universitetsledelsen langt mindre mannstung enn før. Ved siden av alt dette har hun drevet medisinsk forskning, de siste årene først og fremst omkring svangerskapsforgiftning. Dette skjer i fellesskap med forskerkolleger i flere land.
Adresseavisens lesere har også blitt kjent med Rigmor Austgulen. Til spalten: «Signert» var hun lenge fast bidragsyter – helt til i fjor vår da hun brått takket for seg.
Døden nær
17. februar 2011 startet som en helt vanlig dag. Professor Austgulen hadde vært på fakultetsstyremøte, og hadde også rukket en kjapp treningsøkt, før hun utpå kvelden returnerte til kontoret ved Kvinne-barn-senteret for å få unna en del papirarbeid. Da begynte udyret å knurre.
– Å, tenkte jeg: Hodepine?
Knurringen økte på i styrke og nærmet seg migrenenivå. Rigmor, som aldri har hatt slike plager før, skjønte at jobbing var umulig, og ruslet hjem til rekkehusleiligheten på Bakklandet. Vel innenfor dørene hadde hun så vondt at hun ikke maktet tanken på å legge seg. Som lege forsto hun også at noe var galt, og kontaktet 113. Få minutter etter sto ambulansen utenfor. Hun kom seg inn i bilen ved egen hjelp, og videre inn på mottagelsen på sykehuset like etterpå. Hun husker også at hun ble plassert i en seng, men så forsvinner alle minner.
– Jeg forsto ingen ting da jeg våknet til og så barna mine stå rundt sengen. Kamilla og Johanna gråt, Andreas hadde ryggen til og kikket på store bilder sammen med en lege i hvit frakk. Jeg skjønte av holdningen deres at dette var alvor, forteller Rigmor.
Sammen har vi funnet oss en stille krok i en kafé ved Lilletorvet. Utenfor vinduene flommer fremdeles ettermiddagssola. Ved et utebord sitter en gruppe dresskledde businesskarer. De skravler og ler så innholdet i glassene deres skvetter omkring.
Kreftsjokk
Etter glimtet av barna ble Rigmor borte på nytt. Neste gang hun våknet, var alt håret på venstre side av hodet raket bort. Hodebunnen full av bandasjer. Hun oppdaget også at en sykepleier styrte veldig med den høyre hånden, kneet og ankelen hennes.
– Jeg spurte hvorfor hun romsterte slik – og hun forklarte at hun testet bevegelsene fordi jeg hadde vært lam i halve kroppen, minnes Rigmor.
Da pasienten besvimte rett etter innleggelse, ble hun raskt tatt til CT-røntgen. Undersøkelsen viste at hun hadde hatt en svær hjerneblødning, og at hun blødde fremdeles. Årsaken til blødningen var ukjent, mer avansert billeddiagnostikk kunne først skje neste morgen.
Tidligere har sønnen Andreas, som selv er lege, forklart oss at han var svært redd for at trykket fra blødningen skulle skade morens hjerne. Derfor håpet barna at hun kunne opereres straks, slik at blodet kunne fjernes. Men nevrokirurgene bestemte seg for å vente til de hadde svarene fra neste dags MR-sjekk, for slik å få best mulig oversikt over årsaken til blødningen. Det viste å være fornuftig.
Undersøkelsen påfølgende morgen viste at Rigmor hadde en svulst på størrelse med en appelsin inne i hjernen. Dermed kunne både svulst og blødning fjernes samtidig.
De første undersøkelsene av svulsten tydet på at den var av en svært aggressiv hurtigvoksende krefttype. I så fall ville pasienten neppe ha særlig mer enn én til to måneder igjen å leve. Mer nøyaktige undersøkelser senere avdramatiserte situasjonen. Kreftformen viste seg å være snillere, og mer langsomtvoksende. Men barna måtte belage seg på at moren deres trolig ville ende opp som pleiepasient. I beste fall måtte hun igjennom en lang rehabiliteringsperiode, minst et år.
Hvem er jeg nå?
Slik gikk det ikke. Etter få dager var pasienten oppe og gikk. Lammelsene forsvant da trykket fra blødningen lettet. Hun fikk følge til byen for å skaffe seg parykk, og for å kjøpe bursdagspresang til et av barna. Språket var ennå ikke helt på plass, men på dag fire skrev hun seg likevel ut, tok turen innom kontoret, hentet laptopen og dro hjem.
– Jeg måtte hjem til meg selv for å få ro til å tenke: Hvem er jeg nå? Hvor store er hjerneskadene? Er jeg dummere enn før?
Etter katastrofen har Rigmor vært gjennom mange faser. Fase én handlet om å ta det plutselige sjokket inn over seg: Hun kunne ha dødd. Hun kunne ha blitt lammet. Hun kunne ha blitt pleiepasient for resten av livet.
– Familie og venner mente jeg burde være hoppende glad fordi jeg levde, fordi jeg unngikk lammelser. I en ukes tid kjente jeg på mye takknemlighet, men så tok tankene til å kverne. Jeg sammenlignet meg med den jeg hadde vært før. Hjernen fungerte dårligere. Å ha mange baller i lufta samtidig, ble umulig. Og ingen kunne si noe sikkert om hvor mye av vettet som forsvant da svulsten ble operert ut. Depresjonen kom sigende. Jeg gråt ikke, jeg kjente mer på følelser som frysninger og kvalme.
Nevrokirurgene fortalte at alle pasienter blir deprimerte etter slike inngrep. Kanskje antidepressiva (lykkepiller) kunne hjelpe? Rigmor sjekket effekten av slik medisinering, og forsto at pillene trolig bare ville utsette depresjonen og sorgen over det tapte. Hun bestemte seg i stedet for å konfrontere seg selv, teste ut egne begrensninger i våken, realorientert tilstand. Noe av det første hun oppdaget var at engelskkunnskapene var sterkt svekket. Det forsto hun under telefonmøte med utenlandske forskerkolleger på forsommeren i fjor.
Avsløre seg selv
– Jeg skjønte lite av det de sa. Jeg greide heller ikke å formulere egne spørsmål og svar. Jeg var avslørt, i alle fall overfor meg selv, innrømmer forskeren, og føyer raskt til at det går bedre nå både med engelsk skriftlig og muntlig.
Mer oppløftende var testen av ferdighetene som turoperatør sammen med barnebarnet Lukas (5). Sammen dro de to til Kristiansand, til dyreparken og Kaptein Sabeltann-forestilling. Alt gikk etter planen. Det gjorde også fotturen til Alpene tidligere på sommeren. Venninnen Sissel Høyem Aune tok jobben som reiseleder.
– Oppe i fjellene kjente jeg at kroppen fungerte slik den skulle. En lykke, der og da, men tilbake i Trondheim rammet mismotet på nytt. 22. juli ble en vekker. Jeg innså brått at her satt jeg og sutret, jeg som hadde hatt et fantastisk liv.
I dag mener Rigmor Austgulen at hun har rimelig oversikt over hva hun mestrer og ikke mestrer. Å ta den brutale sannheten inn over seg, ikke minst erkjennelsen av at hun har gått fra å være en førsterangs til en annenrangs forsker, har vært tung og smertefull. Men nå er hun tilbake i full jobb – og priser sin «nestkommanderende» Ann-Charlotte Iversen. Hun tok styringen da sjefen flatet ut. I dag deler de to på oppgavene.
– Ann-Charlotte tar ansvar for det nye og kompliserte, mens jeg lener meg mer til gammel rutine. Å forelese for studentene fra kjente og vante emner går stort sett som før, sier Rigmor. Hun vet samtidig at hun kan takke kollegene ved Det medisinske fakultet for mye velvilje og fleksibilitet.
Ingen kassadame
– Egentlig er jeg heldig som er professor i medisin. Om jeg hadde stått i kassa på Rema, er det ikke sikkert jeg hadde fått fortsette. Stresset, særlig på lørdager, med masse utålmodige kunder i kø, kunne fort ha blitt for tøft. Som professor har jeg mye mer å veksle mellom, sier hun og smiler mot nabobordet der en gruppe mødre og småbarn rydder seg plass.
Barn betyr mye for Rigmor Austgulen. Som 23-årig medisinerstudent visste hun brått at hun ville bli mor. Hodet og kroppen var like klar, og det måtte skje straks. Ektefellen fikk valget mellom å bidra eller bare dra. Barn nummer tre ble født idet mors studier ble fullført.
Hjemme i blokkleiligheten i Laksevåg vokste Rigmor opp som storesøster i en søskenflokk på fire. Far Ingolf (87) husker henne som en viljesterk datter, med stor omsorg for småsøsknene. Faren drev dagligvareforretning på Landås, på motsatt kant av Bergen.
En dag i 6-årsalderen fikk Rigmor fryktelig lyst på Sweetmint. Hun bestemte seg for å ta småsøsken og nabounger med til farens butikk, der nevnte tyggegummi var å finne. Tidligere hadde veiviseren bare kjørt strekningen på tre – fire kilometer med bil og buss, som fotgjenger fant hun også fram, men marsjen tok tid. Politiet var for lengst alarmert da ekspedisjonen endelig nådde målet.
Gjennom hele oppveksten hjalp storesøster til i butikken, hun ryddet blant panteflasker, stablet doruller og melposer – og sto i kassen. Far og datter hadde riktignok en og annen krangel om bruk av miniskjørt og øredobber, men store kontroverser var det aldri. Kanskje foreldrene hadde en plan om at hun skulle overta? Uansett ble ikke datterens ønsker om videre studier etter tre år ved Bergen Katedralskole særlig positivt mottatt.
Studentaktivist
– Handelsskole eller husmorskole hadde nok slått bedre an, mener Rigmor, som snuste både på Kunst- og håndverksskolen, teoretisk fysikk ved NTH – og medisin, der hun til slutt havnet.
Som mange av sine studentkolleger ble hun politisk aktiv på ytterste venstre fløy (siden er kursen justert). I dette miljøet oppdaget hun også mannen hun fort bestemte seg for å kapre, trondhjemmeren Steinar Westin. Han trakk seg heller ikke da Rigmor forlangte å bli mor, og fulgte med helt inn på fødestua, slett ingen selvfølge i 1972.
– Ennå hadde ikke fedre slike rettigheter. Fødselslegen kunne nekte far adgang. Det fant jeg meg ikke i, ler trebarnsmoren. Like etter at hun hadde født sin første datter, tok hun affære og inviterte til stort folkemøte. Ledelsen ved kvinneklinikken stilte også, og fikk flengende kritikk for en håpløs praksis. Dagen etter ble reglene endret. Aktivisten kunne juble.
Det tynnes ut blant gjestene i kafélokalet. Personalet stabler glass og tallerkener, og vi rusler vi ut i maikvelden. Kveldssola gløder i bryggegavlene langs Kjøpmannsgata. Ikke helt som Bryggen i Bergen, men viktige kulturminner dette også. Rigmor innrømmer at hun er blitt svært glad i Trondheim, så glad at gamle planer om å returnere til barndommens by er skrinlagt for godt. Nærheten til tre barn og fem barnebarn betyr mye mer.
– Dessuten er jeg halvt trønder, moren min, Judith, som døde for flere år iden, kom fra Sandøya i Roan, opplyser bergenseren idet vi passerer Lykkens portal. Vi er på vei til Rigmors leilighet på Bakklandet, der hun har bodd siden hun og mannen skilte lag, midt på 1980-tallet. Barna har forlengst flyttet ut, men å bytte til en mindre bolig er visst uaktuelt?
– Nei, jeg er flink til å bre meg ut over alt av ledig plass, ler huseieren og viser oss rom etter rom, det ene lekrere enn det neste. Fotografier av barnebarna og selvkomponerte tekstilbilder, mye i eplegrønt og koboltblått, pryder veggene. Professoren i medisin er helt avheng av avbrekkene sine med praktiske sysler som hagearbeid, baking, strikking og sying, gjerne med P2 eller en lydbok på øret.
– Etter katastrofen har slike gjøremål blitt enda viktigere enn før, innrømmer hun. Særlig de siste fem – seks dagene før nye MR-undersøkelser er vonde. Angsten for tilbakefall tar nesten alt av konsentrasjon og nattero.
– Neste MR-sjekk er i september. Jeg gruer meg ikke nå, men vet det blir ille rett før. Finner de noe da, vil jeg neppe opereres med det samme. Å realisere en gammel drøm, en drøm om å se Sypolen, med mest mulig av hjernen intakt, kan føles viktigere ved en slik skillevei. Ikke sikkert jeg blir 87 år som faren min. Ikke sikkert det er noe å trakte etter heller, sier Rigmor Austgulen nøkternt.