Produktiv: Jorun Giske (88) har sammen med Anne Antonsen og datteren hennes, Karin, strikket en hel haug med ullsokker som i høst ble sendt til flyktningleirer i Libanon. Nå er hun glad for sokkene er kommet frem til små føtter som trenger dem. Og bare hun får tak i flere garnrester skal hun strikke mer. Foto: bård sande

– Det var fryktelig kjekt å se at de kom frem dit de skulle. Og det som rørte meg spesielt var at det var til flyktningleiren i Shatila de kom, sier Giske, og tenker på massakren som fant sted i nettopp denne leiren og i Sabra i september 1982.

I oktober i fjor skrev vi om trondheimskvinnens strikkeaksjon for flyktninger i Libanon.

– Det går mot vinter og behovet er stort, fortalte Giske, som da hadde strikket 75 sokkepar sammen med Anne Antonsen og datteren hennes, Karin. I høst var Venke Aarethun i Libanon for å arbeide for NORWAC (Norwegian Aid Committee). Med seg i bagasjen tok hun med svartsekken med sokker, som ble delt ut til barn ved barnehjemmet til den humanitære og ikke-religiøse organisasjonen Beit Atfal Assumoud (BAS) i Shatila.

Sterke inntrykk

Aarethun har vært innom henne med takkebrev og vist bilder av barna med nye ullsokker. I takkebrevet, hvor en stor sol med fargerike solstråler pryder brevarket, skriver barnehjemmet at sokkene er ekstra kjærkomne fordi det er en kald vinter i år. Ifølge Aarethun har barna til felles at de har mistet enten mor eller far, eller begge to.

– Dette er barn som har vært flyktninger hele sitt liv, noen av dem er født i Shatila og andre kommer fra den syriske flyktningleieren Yarmouk, forteller Aarethun, som reiser ned på nye oppdrag for NORWAC februar og i mai.

Giske synes det er sterkt å høre om forholdene i flyktningleiren, hvor kloakken renner i gatene og flyktningene ikke kan bevege seg utenfor leiren uten fare for å bli arrestert. Aarethun ble intervjuet av Adresseavisen om forholdene da hun var i Libanon i høst. – Det er så forferdelig og uverdig at det er vanskelig å finne ord. Hele situasjonen viser fattigdom på sitt verste, sa Aarethun da.

Hjemme i leiligheten i Ila er hun klar for nye strikkeoppdrag. Målet er å sende med en ny sokkesekk i mai.

– Jeg har tenkt å fortsette, og jeg vet at det er flere som kan tenke seg å bidra. Jeg er også sikker på at det sitter mange gamle damer på aldershjem rundt omkring som kjeder seg og som kan tenke seg å bidra, sier hun.

I et nyttårsintervju fastslo nylig utenriksminister Børge Brende at vi må trene oss opp til å tåle større uro og mer uforutsigbarhet i verden omkring oss.

Ber om garn

Utfordringen er tilgangen på garn. Selv er hun gått tom for garnrester og som 88-åring har hun ikke budsjett til å ta av trygda si for å kjøpe inn nytt garn.

– Jeg vil tro det er mange der ute som har restegarn liggende i skuffer og skap, som ikke kommer til nytte. Jeg vil gjerne oppfordre folk til å levere det til Arbeiderpartiets kontor i Folkets Hus i Trondheim. Da vi skal vi få brukt det, sier Giske, og minner om at Libanon er et fjell-land med vinter og snø.

Flyktningene kommer til et helt annerledes land, sa Sidsel Wold til Adresseavisen da hun ble intervjuet i romjula. Hun ser ingen tegn til at levekårene i Syria blir så akseptable at folk slutter å flykte.

Jorun Giske fikk en hyggelig hilsen fra barna og de ansatte ved barnehjemmet i flyktningleiren i Shatila i Libanon.