ISTANBUL: Rundt oss venter hundrevis av flyktninger med små sekker og flytevester. Smuglernettverkene opererer helt åpenlyst i den tyrkiske storbyen.
Hvis gud vil, klarer de det.
Sånn tenker Emad Freyha nå. Det er det eneste han kan tenke.
LES PÅ PLUSS: Her er brødrene igjen på flukt i Europa
På gresset ved siden av ham ligger en pose med oransje flytevester. Broren Amer strever med å få i seg siste resten av en syrisk shawarma. Hendene hans vil ikke lystre, de flyr i alle retninger. Ansiktet vrir seg stadig i spasmer. Blikket er stivt og blytungt.
Det er bare ti minutter til bussen går. I en vinylpose i skrittet har de 3000 euro hver i kontanter. Smugleren skal ha 1200 av dem.
– Jeg bærer ham på ryggen, om det trengs, sier Emad.
Et sivilisert land
Emad (36) skal ta Amer med til Tyskland.
Han synes broren fortjener en sjanse. Amer har trent på å gå, og han har begynt å snakke litt igjen. Tyskerne kan hjelpe med smertene og marerittene, tror Emad.
LES PÅ PLUSS: Europa revner
Selv ikke han vet alt broren ble utsatt for da han ble torturert i Assad-regimes fengsler. Han vet bare at da broren slapp ut etter halvannen måned var han helt ødelagt. Han kunne ikke snakke eller gå. Han skrek av frykt og smerte hele natten.
– Vi flyktet til Jordan, men de klarte ikke å behandle ham. Tyskland er et sivilisert land. De vet nok hva de skal gjøre, sier Emad.
Han har etterlatt kone og to barn i Jordan, og solgt alt han eier. Pengene han bærer på seg er brødrenes eneste sjanse. De satser alt, og legger livet i smuglernes hender.
Smuglerparken
Hundrevis av flyktninger venter her, i parken og området rundt Aksaray metrostasjon i Istanbul. De har små sekker, og det aller nødvendigste av utstyr for den strabasiøse turen. Det meste kan kjøpes i de travle gatene rundt plassen. Flyktningstrømmen er blitt en industri – det henger flytevester i alle størrelser på utstilling utenfor butikkene.
Også til de aller minste. Blant dem som venter er mange familier med små barn.
Emad viser hva de har med i sekken; et bytte klær, og medisiner – smertestillende, sovemiddel, betennelsesdempende. Og piller for sjøsyke.
– Amer blir så lett svimmel, sier han.
Smeltedigel
Bydelen Aksaray har lenge vært en smeltedigel for innvandrere fra mange land. Mellom 200 000 og 300 000 syrere har de siste par årene slått seg ned her og i tilstøtende bydeler.
Samtidig har smuglernettverkene etablert seg her. I parken ved metrostasjonen selger de sine turer helt åpenlyst. Smuglerne bruker appen Whatsapp til å melde med kundene. Flyktningene venter på transport som om det var en helt ordinær busstasjon. Det er ikke spor av politi eller myndigheter.
LES PÅ PLUSS: - Overalt i Europa skjerpes frontene
Det er folk fra mange forskjellige land; mange syrere og irakere, men også afghanere, egyptere og andre nasjonaliteter.
Amer og Emad reiser med tre andre venner fra Damaskus. De har valgt den billigste varianten – smuglerne garanterer bare for bussturen til Izmir, og overfarten til en gresk øy. De vet ikke hvilken.
Så er de overlatt til seg selv. Pengene må betales på forhånd. Kameratene forteller at 80 prosent blir lurt. Smuglerne tar pengene og fordufter. Det er den tyrkiske mafiaen som står bak nettverkene, forteller de. Derfor har de forhørt seg med venner som allerede har gjort turen, og funnet en som de tror de kan stole på. Selv smuglere må forholde seg til markedslovene.
Bransje i konkurranse
Ettersom smuglernettverkene har utviklet seg og blitt større, har også «kundene» begynt å bli mer kritiske. Historiene om folk som er blitt lurt, eller verre, som har omkommet under reisen, har nådd tilbake til Istanbul. På Facebook og andre sosiale medier kan man finne informasjon om hvilke aktører som anbefales, og hvem man ikke bør bruke. Titusenvis av mennesker som allerede har reist, har gitt tilbakemelding og anbefalinger på nettet.
LES PÅ PLUSS: Får høre om tortur og båter som går under
Derfor bruker mange av dem som reiser nå en sikkerhetsordning. De betaler pengene til en tredjepart, og når de kommer frem til målet, får smugleren utbetalt pengene. Denne varianten har Husam Al Katib valgt.
– Jeg skal betale 4000 euro. Jeg vil legge pengene igjen her i restauranten, og når jeg er fremme, kommer smuglerne og henter dem. Jeg har fått beskjed at jeg skal dra i løpet av ti dager, forteller han.
Husam jobber for en syrisk fastfoodkjede som nå har etablert en populær restaurant i Istanbul. Mens Al Katib forteller om planene sine over disken, begynner både kundene og de andre kokkene å blande seg inn i samtalen. Alle har hørt historier, alle lurer på om de burde reise. Ryktene sier at Tyskland nå har sendt store båter for å hente flyktningene, sier en. Er det sant? spør han.
Et bedre liv
Husam Al Katib jobbet for den samme restaurantkjeden også i Damaskus. Da eieren bestemte seg for å flykte til Istanbul, fulgte mange av de ansatte med. Svetten siler nedover ansiktene på kokkene, mens de skjærer kjøtt av de store grillkarusellene med svære kniver. De jobber ti timers skift, for en svært lav lønn. Mange av syrerne i Tyrkia må ta til takke med dårlige arbeidsvilkår, og de har status som «gjester» i landet.
– Vi har ingen garantier her, og hjemme i Syria er alt ødelagt. Huset mitt er bombet, min far er drept, sier Al Katib.
Kona og barna på to og fire år vil han etterlate hos slektninger i Istanbul. Etter hvert vil han hente dem til Tyskland, sier han.
– Der vil de få et bedre liv.
Håp
Tiden er inne for Amer og Emad. Amer tar Emad i hånden og leier ham mot bussen.
– Jeg hørte at det skulle bevilges en milliard dollar til å hjelpe flyktningene, sier Emad.
– Hvor er de pengene? Vi ser ikke noe til dem. Ingen har hjulpet oss. Vi vet dette er farlig. Men det er vårt eneste håp.