«Now I can’t stand to be alone / let’s go to perfect places»

Sannere kan neppe forventningen til en fest, eller en konsert, oppsummeres, framført av popkometen Lorde fra Auckland i New Zealand.

Oppdaget som 12-åring, verdensgjennombrudd som 16-åring – og som i en alder av fortsatt bare 20 år har etablert seg som en av de aller mest spennende unge popartistene i verden.

Hennes «Melodrama»-album av året står som en påle, Med sin moderne, men intelligente og til dels komplekse popmusikk under utrolig fine tekster om ungdommelige voksesmerter. Om hvor ekstatisk, men også grufullt, det er å være et ungt menneske. Albumet har feid all tvil om hun hadde mer enn én låt («Royals») i seg, til side – Lorde er ekte vare og en artist vi kommer til å få høre mye godt fra i (ti)årene som kommer.

Og årets (etter min mening) beste konsertbooking i Trondheim innfrir om ikke alle, så de aller fleste av forventningene. Konserten er delt inn i tre «akter», med klesskift, og scenen er smakfullt dekorert med skiftende neonfigurer. Hun har med seg tre i bandet, samt to dansere.

Selv om starten, med «Homemade Dynamite», «Magnets» og «Tennis Court» lover godt, er det samtidig noe litt uforløst over det som foregår.

Om Lorde har en utfordring, kanskje spesielt live, er det at musikken hennes ikke har den samme rå nerven, den samme emosjonelle umiddelbarheten, som tekstene. Det kan tildekke litt av det velartikulerte følelsesregisteret hun kan skilte med, og når noen av nyansene faller bort i live-lydbildet, virker noen låter mer anonyme enn de strengt tatt er.

Gjennom konserten er synthlyden gjennomgående for lav, spesielt i første tredel, noe som tar bort noe av det harmoniske grunnlaget og gir melodiene mindre støtte. Det er også lett å overse hvor komplekse mange av låtene er, og det er øyeblikk der en forenklet konsertproduksjon får meg til å ønske at hun hadde med seg et større band.

Men konserten løftes etter hvert likevel til ordentlige høyder, mest på grunn av hovedpersonen selv, men også en stigning i låtmateriale og lydkvalitet.

Andre akt starter for eksempel med «The Louvre», uten tvil en av årets låter i mine ører. Om noen ber meg kort oppsummere Lorde, er det lett å ty til denne sangens linjer: «Megaphone to my chest / Broadcast the boom boom boom / and make ‘em all dance to it». Musikalsk sneier den også innom det meste som er bra med Lorde. Rytmisk komplekst, stort refreng, overrumplende brudd og en rørende vakker avslutning.

Etter et lettere pustehull med «Ribs» kommer den nydelige, såre balladen «Liabilty». Den gjør meg enda mer rørt enn jeg trodde den skulle gjøre, og det sier ikke så rent lite. Folk synger helhjertet med fra første til siste strofe, og det skapes et øyeblikk vi vil huske.

Ikke alt holder toppklasse, flere av låtene fra debutalbumet illustrerer først og fremst hvor mye hun har utviklet seg siden da. Coveren av The 1975-hiten «Somebody Else» blir også overraskende pregløs.

Men når vi i tredje og siste del får ei gullrekke som «Supercut», «Royals», «Perfect Places», «Team» og «Green Light», faller alt på plass og Lorde framstår som den stjernen hun er. Publikum elsker henne (akkurat hvor mange det var i teltet vil ikke Uka oppgi, så vi kan gå ut fra at det neppe var utsolgt), og Lorde er ganske så overbevisende når hun sier at hun elsker oss tilbake.

«This is the last song, and it's a killer», sier hun, og har helt rett – For «Green Light» i all sin euforiske prakt og i forrykende versjon, er sannelig en verdig avslutning på settet. Ekstranummeret tar hun alene, og elektrisiteten mellom artist og publikum gjør tekstlinja «we are generation loveless» til skamme.

Trondheim var siste stopp på Lordes månedslange turné. Hun fortjener en fest og et perfekt sted, og denne kvelden er Trondheim ganske nær.

Anmeldt av VEGARD ENLID