Filmåret har så langt vært ganske fattig på gode, gjennomførte filmer om politi og røvere. Desto større grunn er det til å glede seg over «Hell or High Water» som amerikansk b-film i a-klassen. Den utspiller seg i Texas, i en sosial ramme med to brødre som krigsveteran og økonomisk skakkjørte småkårsfolk, som griper til våpen og bankran for å slå tilbake mot systemet som er i ferd med å drive dem fra gård og grunn.
Det er mer enn åtte grunner til at «Hell or High Water» er den beste amerikanske filmen i sin sjanger på svært lenge og garantert en kommende klassiker. Jeff Bridges er på sitt svetteste, gryntende beste som Texas Ranger ute på sin siste jobb før pensjon, på jakt etter to ranere som systematisk har angrepet småbanker på småsteder i Texas for ganske små enkeltsummer.
Chris Pine og Ben Foster gjør noen av sine beste filmroller som tidligere oljearbeider og ex-soldat som systematisk angriper banken som er i ferd med å overta familiegården. I miljøskildring, typetegning, spill og bruk av landskap og persongalleri er «Hell or High Water» en film som tåler å sees mange ganger. Pine viser dimensjoner som skuespiller som går langt utenpå det han har vist i for eksempel «Star Trek».
Det er interessant at en av årets best amerikanske filmer er regissert av en brite og tonesatt av to australiere. David Mackenzie har laget en rekke småpene britiske filmer før han traff røffere og bedre med fengselsfilmen «Starred Up» i 2013. Nick Cave og hans høyre hånd Warren Ellis har laget et perfekt kledelig lydspor, i en film som ellers treffer tonen perfekt med musikk av Waylon Jennings, Townes van Zandt og Chris Stapleton.
Les også kommentaren «Musikken har de med»
Thrillere og krimfilmer flest nå for tiden er stort sett bedre stykkevis enn helt. Spennende oppspill og gode skuespillerprestasjoner punkteres relativt ofte med en finale som åpenbarer en intrige hvor hensynet til dramaet som helhet er ofret på bekostning av vedlikehold av spenning og action. Slik er det ikke her.
«Hell or High Water» er en film som ikke gjør det for lett for hovedpersoner eller publikum. Derfor holder den helt inn og til og med i et dirrende etterspill. Det gir americana med sosial bunn, brodd og trøkk, i lyd og bilde. Om to brødre som tar opp kampen mot etablissementet. Legg merke til den gamle dama som serverer på T-Bone Cafe i filmen. Den herligste birollefiguren med én scene i hvilken som helst film på kino i år. Hun stemte nok på Trump.
Les også anmeldelsen av «Bone Tomahawk»
