Vi fikk oss en guidet kriminell kunstvandring i byen av en av dem som herjet som verst på slutten av nittitallet.

- Hvem er Simenkuk, liksom? Det er bare så toy. Passer ikke inn i bybildet. Skjønner ikke hvorfor det har fått så mye oppmerksomhet i avisa.

- Mens du driver med ekte saker?

- Jeg prøver, i alle fall.

Vi er nede på Svartlamoen, hvor ungdommen ikke fanger pokémons. Her har de gått til anskaffelse av en haug av spraylakk i alle regnbuens farger, og nyter sommerdagen foran «lovligveggene» mot Strandveien. Malingen rekker så vidt å tørke fra sistemann som malte, før det er malt over av noen nye ivrige noen dager etter. Ungdommene har et aldersspenn på 12–34 år.

Ungdommene ser spørrende på mannen som er med oss i Adresseavisen for å guide oss til gamle skatter.

- Driver du med graffiti?

- Jeg gjorde det.

- Var du flink?, spør gutten på omtrent 12 år.

- Jeg har malt min del ja, svarer vår mann.

Mannen representerte et «graffiticrew» som hadde i overkant ti mer eller mindre aktive medlemmer, og de har 20-årsjubileum i år. Derfor velger han å stille uten navn i avisa.

- Denne byen er lett å ta over, hvis det ikke er noe aktivitet.

Det vet han alt om. På sent nittitall herjet crewet hans som tenåringer hele Trondheim by, var medvirkende årsak til politiets nulltoleranse og gjorde graffiti mainstream. Man kan kalle det en «mid school»-bølge. På den tida, handlet det om de fire elementene, og å markere seg i hver bydel, med sprayboks som redskap for disse.

Det er på slutten av dagen, mannen i midten av 30-årene har guidet oss gjennom det meste på østsida av Trondheim, fortalt gode og vonde historier fra ungdomstida og vist oss hans egne helter fra «old school»tida på 80- og 90-tallet. Alt fra barnslige pøbelstreker, lek og moro, rivaleri mellom diverse graffitimalere, og tragedier. «Livet på østsida».

«Gulgjerdet»

Vi står ved det gule gjerdet i Innherredsveien, som er i ferd med å rives. Gulgjerdet har skjermet Møllenberg fra støy fra Innherredsveien i mange år, og man kan fortsatt se tagger fra helt tilbake til nittitallet der. Noen snakker om at gulgjerdet skulle blitt et «lovlig gjerde», andre om  at det finnes kulturminner der. Den mest merkbare er kanskje et verk med de tre bokstavene PLC, signert «Okei». I etterkant har et annet crew, LMK, forsøkt å skape et verk ved siden av, men ikke fått plass. Så L'en og M'en står til venstre for PLC'en, K'en til høyre. På en måte ser det ut som LMK har omringet PLC, eller en beskjed om at det er «plass til begge, selv om det er trangt».

- Jeg liker det der. Det forteller om to store graffiticrew som har satt sitt preg på Trondheim, sier han.

Han startet tidlig i tenårene. Kompisen hans hadde vært i New York, og viste han graffiti. Han startet med å skrive døpenavnet sitt flere ganger, men det ble aldri noe kult. Så var han hos faren sin og fant boken Subway Arts, og kom i gang.

- Nå har vi ingen som «bare fær og pesse på andre» lenger.

Han forteller at de som fortsatt er i miljøet respekterer hverandre.

- Det handler om å gi rom til ungene

Vi sitter i bilen på leting etter gamle verk. Han forteller om en fritidsklubb som han brukte flittig hele barne- og ungdomstida. Der kunne han utvikle seg som kunstner, DJ og breakdancer.

- Vi måtte ha rom. En del ungdom som ikke har fritidsklubber ødelegger seg selv kan ende med rusproblemer.

- Og Pokémon?

- Ja, og Pokémon. Graffiti er litt som Pokémon, sier han. Bare at det ikke sitter noen og tjener penger på at du løper rundt og leker deg.

Samtidig, tikker det inn en melding om at det visstnok er å finne en pokémon ved «Simenkuk», taggen på blokka på Lademoen som havnet i forrige ukes Adresseavisen.

Nulltoleranse vs. lovligvegger

- Sett opp et toalett mot pissing på gata, og folk pisser på toalettet. Slik kunne lovligveggene fungert.

På sent nittitall og tidlig 2000-tall var han selv ettersøkt av politiet, og politiet hadde «egen graffitiavdeling», forteller han.

Men han ble aldri tatt. I en annen by drev han med byfornying med en gruppe fra graffitimiljøet. I den byen fikk de flere hundre tusen for å skape graffiti, forteller han.

- Fordi myndighetene lyttet til oss.

Vi står utenfor en graffitifylt bit av Berlinmuren ved Gråmølna, som kunstneren Lars Ramberg fikk flyttet til Trondheim med neonbokstavene «SALE» på, altså «til salgs». Guiden humrer. – Det er så hyklersk. Samtidig som politiet kjørte nulltoleranse for graffiti, så brukte de selv graffitiuttrykk i antivoldskampanjer og gjennom andre holdningskampanjer i kommunen. Og Olavshallen brukte samtidig graffiti i markedsføringskampanjer.

- Man fratar noen å utøve sitt uttrykk, mens man bruker samme uttrykksform for å nå ut til akkurat de de vil nå, ler han. Og fortsetter: – Jeg trodde nulltoleranse betydde null.

Arve Nordtvedt, politistasjonssjef, avkrefter at politiet hadde en egen graffitienhet, men at det var noen på forebyggende som brukte ekstra ressurser på graffiti.

- Det stemmer at det var en eksplosjon på slutten av 90- og tidlig 2000-tall. Det er jo skadeverk, som rammes av skadeverksbestemmelsen i straffeloven. Det var enkelte som utførte skader for flere hundre tusen. Sånn samfunnsmessig ble det et betydelig problem fordi det var så mange huseiere som ble skadet. Derfor ble det helt naturlig at vi måtte bruke ekstra ressurser på å avdekke.

Nordtvedt forteller at politiets økte innsats bidro til å oppklare mange saker, og at det hadde en forebyggende effekt.

- Det er vanskelig å være helt konkret, men det har gått i bølgedaler, dette fenomenet. Nå i det siste har vi sett en økning i problematikken igjen. Vi har fått flere anmeldelser, men det kan jo være forskjeller i folks tilbøyelighet til å anmelde også.

- Det var mange som var kritiske til slike «lovligvegger». Spørsmålene gikk i om «lovligveggene» ville redusere den ulovlige taggingen, eller om de ville oppfordre til mere når man tilrettela for mer? Det var mer en politisk debatt, enn noe direkte knyttet til politiet.

Og som Nordtvedt sier, så gikk ting i bølgedaler. Guiden forteller også om motreaksjoner til «midschoolbølgen» han var med å starte, om bølgen av «stygg» graffiti som er nå, som visstnok skal ha en ironisk tilnærming til hele graffitiuttrykket. Han beskriver mange av de nåværende utøverne som «hipstere».

- Det er en naturlig utvikling. Det er alltid noen som går foran og inspirerer resten. Av og til kommer det noen som finner sin egen stil.

- For min del handlet det om å mestre alle stilretninger. Graffiti er en del av et skiftende bylandskap. Om noen vil verne enkelte verk, må de gjerne prøve, smiler han lurt.