Mandag starter giftbehandlingen av sju vann i Bymarka. For å bli kvitt mort, skal all fisk drepes med rotenon. Kan det være nødvendig?
Denne kommentaren er skrevet i frustrasjon over hvor vanskelig det er for en vanlig naturelsker å svare på spørsmålet over. Det ser ut til at politikerne og miljøbevegelsen også strever.
Instinktivt reagerer de fleste av oss negativt ved tanken på å helle flere tusen liter giftblanding ut i et vassdrag. Det er jammen ikke enkelt å bli overbevist om at det er riktig å gå så drastisk til verks. Norges Miljøvernforbund raser, kaller det miljøkriminalitet og kommer med dulgte trusler om at de vil aksjonere. Det litt mer stuerene Naturvernforbundet derimot, har tvilt seg fra nei til ja. Flertallet av politikerne i Trondheim, som før var imot, har også skiftet mening og gir grønt lys.
Ikke engang fagfolkene kan komme med noen samstemt konklusjon. Hva skal en stakkars naturamatør mene?
Hovedgrunnen til at man vil pøse gift ut i vannene, er at karpefisken mort skal utryddes. Den er en innført og uønsket art som, på grunn av sitt kosthold, angivelig kan forurense drikkevannet. Skrekkscenarioet er at ondsinnede personer fanger levende mort i Bymarka, putter dem i en bøtte med vann, frakter den til Jonsvatnet og heller fisken ut der. Alternativt kan utplasseringen forårsakes av «bevisstløse» fiskere som bruker morten som levende agn.
Og hva så? Akkurat her er det savnet etter en doktorgrad i ferskvannsbiologi melder seg. Kjernen i argumentasjonen for bruk av rotenon er nemlig så faglig at det er vanskelig å gå den etter i sømmene: Mort beiter på dyreplankton, dermed blir det for mye planteplankton, noe som igjen er ugunstig for drikkevannet og kan kreve kostbar rensing. Dette kan skje dersom morten klarer å formere seg i stor stil.
En skulle tro at ferskvannsøkolog og pensjonert professor Arnfinn Langeland har litt greie på fisk og ferskvann. Han avviser alle begrunnelsene som blir gitt for rotenonbehandlingen. Han mener at morten ikke forurenser drikkevannet og at sannsynligheten for at den kan etablere seg i et næringsfattig vann som Jonsvatnet, er svært liten. Han har skrevet leserinnlegg der han sier at det er offentlig naturvandalisme å bruke gift på denne måten.
Les Langelands høringsuttalelse
Men så kan det godt hende at fiskeforvalterne i Trondheim kommune og fagfolkene fra Veterinærinstituttet og Miljødirektoratet også kan et og annet om fisk og drikkevann. De argumenterer med like stor faglig tyngde for at tiltaket er nødvendig, at morten faktisk utgjør en stor risiko og at det er få eller ingen langsiktige skadevirkninger av giftbruken.
Her forklarer fiskeforvalterne hvorfor de mener rotenon er nødvendig
Trøsten for en naturelsker er at det biologiske mangfoldet etter kort tid vender tilbake i de giftbehandlede vannene. Giften brytes raskt ned og rammer ikke alt liv, men hovedsakelig arter som puster med gjeller, det vil si fisk. Når man er kvitt den uønskede morten, kan ørret og andre opprinnelige fiskeslag etablere seg på nytt. Vannene blir bedre fiskevann fordi ørreten ikke får konkurranse av mort.
Mistanken om at hele prosjektet er et artsfascistisk komplott, regissert av sportsfiskernes talsmenn, sniker seg inn. Samme kur blir benyttet for å favorisere laksen i elver med parasitten Gyrodactylus salaris. Jeg velger å tro at rotenonforkjemperne er oppriktig bekymret for omfanget av innførte arter og vil beskytte det gode drikkevannet i Jonsvatnet. De ser på giftbruken som et nødvendig onde.
Men er det virkelig en katastrofe hvis det kommer et par levende mort ut i Jonsvatnet? Kan vi være helt sikre på at det ikke allerede er mort i drikkevannskilden vår og at frykten dermed er ubegrunnet? Dessuten, en utryddelse av mort i Bymarka utelukker vel ikke at noen kan frakte mort annet steds fra?
De fleste fagfolkene, de fleste lokalpolitikerne og de fleste naturvernerne mener tydeligvis at vi må akseptere bruk av rotenon når hensikten er god.
Mest sannsynlig har de har rett, men som uvitende amatør er jeg fortsatt i tvil. Det eneste jeg er helt sikker på, er at beveren i Bymarka overlever.