I «Vi bare kjører, så ser vi» skildres et lite kystsamfunn, der de fleste er tilfredse med å ha det helt passe fint.

Hilde Stålskjær Osen vokste opp i kystkommunen Osen, dro til Trondheim for å gå på videregående, og til København for å studere på Den danske filmskole. Nå er hun basert på Svartlamoen i Trondheim, og det var i researcharbeid for en annen filmskaper hun for ti år siden for alvor møtte kystkulturen igjen.

Hun skulle gjøre research for en film om rånerkulturen, hang med en rånergjeng, og fikk sine doser med «den evinnelige bilkøringen».

Kjørte turen omvendt vei for variasjon

- De kjørte en fast rånertur, og om de ble lei og trengte variasjon kjørte den samme ruten, bare motsatt vei. Vi bare kjører, så ser vi, er et sitat fra en av rånere, en typisk målsetting for en fin formiddag.

- Mens jeg var der, fikk jeg en aha-opplevelse, oppfattet noe som for meg ble mer interessant enn rånerkulturen, sier Hilde.

- Mange av ungdommene begrenset sine drømmer til å passe til de mulighetene som var tilgjengelig på stedet. Kunne det ikke være spennende å bli jordmor? Jo, men siden det ikke finnes jordmorutdannelsen her, så da blir jeg hjelpepleier i stedet, liksom. Hvorfor så de ikke større muligheter?

Langvarig skriveprosjekt

Filmprosjektet ble det ikke noe av, men Hilde begynte å skrive en historie på grunnlag av tematikken. Hun hadde skrevet, omformulert og strøket på historien i mange år før hun tok mot til seg og sendte inn et utdrag til debutantantologien Signaler. Redaktør Eivind Hofstad Evjemo fikk henne gjennom noen runder omskriving, før et utdrag ble trykket i Signaler 2016. Han oppmuntret henne til å jobbe videre på hele manuset, de avtalte at innen et år ville hun ha en ferdig roman.

- Jeg klarte det nesten. Det tok 14 måneder, sier Hilde. Men da var også boka ferdig. Det skjer ikke ofte at et debutant-manus blir utgitt i den formen det ble levert inn til forlaget.

LES OGSÅ VÅR ANMELDELSE: Lengelen for det bortenfor Shell-stasjonen

Romanen fikk svært begeistret mottagelse her i avisa. Anmelder Fartein Horgar belønnet «Vi bare kjører, så ser vi» med femmer på terningen.

Skolebrød på Shell

I boka skildrer Hilde en jeg-person som kommer fra et tettsted som kan minne om Osen, og har flyttet en ferjetur unna til et litt større sted, som kan minne om Rørvik. Hit flyttet hun da hun skulle gå på videregående, nå jobber hun som stuepike på stedets vesle hotell, og bor fortsatt på hybel. Vi møter også barndomsvenninnen Miriam, som har sluttet på pleiehjemmet og nå jobber i laksefabrikken. Kjæresten Jørn er sjømann, og støper grunnmur til eget hus på tomta til foreldrene når han er hjemme. Vi blir med på kaia til det daglige høydepunktet, Hurtigrutas anløp, til skolebrød på Shell-stasjonen, bålfester i skogen, innkjøp på Prix og Felleskjøpet.

Hilde ble drillet i observerende dokumentarisme da hun gikk på filmskolen, og sånn har hun skrevet boka også, det er mye show, og lite tell. Det er dagligdagse ting som skjer, ikke så mye ytre handling. Men som leser merker man at noe skurrer, at bokas jeg-person ikke kommer til å bli værende, at hun vil søke ut.

Boka er et relativt tidløst univers, men bruk av mobiltelefon er en tidsmarkør som indikerer at handlingen foregår i løpet av de siste 20 årene.

- Ungdomsmiljøet i Rørvik for ti år siden var påfallende likt det i min oppvekst. Men mye kan være annerledes nå, nå er jo alle ungdom alle steder uansett bare på hjemme, på data.

Ikke bygdekritisk, egentlig

- Det er en ganske bygdekritisk bok du har skrevet?

- Boka handler om å la sitt fødested begrense livsutfoldelsen og den man er, det kunne like gjerne kunne vært en bygutt som egentlig har en dragning til fjellet, men som ikke kommer seg ut av blokka i drabantbyen. Men ofte har jo bygda færre valgmuligheter enn byen, og dermed er det vanskeligere å finne sin egen identitet der ute, tror jeg. Det er færre typer mennesker og livsførsel å speile seg i, sier Hilde Stålskjær Osen.

Som leser liker hun historier der det ikke skjer så mye på det ytre plan, og hun nevner danske Helle Helle som en inspirasjonskilde. Ikke minst romanen for «Rødby Puttgarden», som også handler om livet på en liten plass.

Lettere med skriving enn film

Hilde Stålskjær Osen fikk oppmerksomhet i filmmiljøet og flere internasjonale priser for sin eksamensfilm «Kiosk». Hun sto også bak en dokumentar om Lar-behandlingen i Trondheim som ble vist i Brennpunkt på NRK 1. Nå skal hun klippe «Trål», en dokumentarfilm som er resultat av 14 dager sammen med 13 mann i Norges siste ferskfisktråler.

Men det er blitt mer skriving enn film de siste årene. Hun har også tatt kokkeutdannelse, noe som har resultatet i både en fast matspalte i gatemagasinet Sorgenfri, og jobb som kokkejobb på et mindre firma i Midtbyen.

Hun ser også for seg at det kan bli mer skjønnlitteratur, forutsatt da at hun har mer enn en roman i seg. Det er mye mindre styr og prakk forbundet med å skrive enn å jobbe med film, og de praktiske mulighetene teller ekstra mye må, det er bare uker siden at lille Ingebrikt ble en svært viktig person i hennes liv.

Begynte som filmrosjekt: Hilde Stålskjær Osen gjorde research for en dokumentarfilm om rånere i Rørvik, da ideen til debutromanen dukket opp. Foto: Morten Antonsen, Adresseavisen