«1001 gram» slår an noen toner og gjør noen sveip som illustrerer at Bent Hamer har den mest særpregede stemmen og blikket av norske filmskapere. «1001 gram» har flere av elementene som har gjort Hamer til ledende norsk filmskaper enn hans forrige film, hans bredest orienterte «Hjem til jul»(2010). Ingen andre kunne sannsynligvis laget en romantisk tragikomedie om det norske kiloet på tur frem og tilbake til Paris, båret av en merkelig, tilsynelatende uttrykksløs kvinne med vanskelig privatliv.
Kaadas kledelige musikk og filmens visuelle anslag til det norske Justervesens deltagelse på seminar om kiloet i Paris, er Bent Hamer på sitt særpregede beste, i underfundig, musikalsk bildefortelling. Det lavmælte, skrudde blikket for typer, situasjoner og miljø skaper et eget univers, på sitt beste et norsk sted mellom Jaques Tati og Roy Andersson. Hamer er ikke helt i deres klasse, men hans særegne tone og blikk for visuelle mønster gjør ham unik i norsk sammenheng.
Hamers beste filmer har handlet om aldrende, rare menn. «1001 gram» er hans første med kvinnelig hovedrolle. Det funker aldeles godt. Ane Dahl Torp som den litt forknytte Marie er noe av det beste ved filmen. Tilsynelatende følelsesløs på utsiden, med store personlige drama som skilsmisse og død som indre bagasje. Dahl Torp spiller henne så nedtonet i det ytre at det gir fascinerende dynamikk mot det hun ellers har å stri med, og hennes jobb som nøktern målbærer av norsk standard, bokstavelig talt.
Filmens inngang er mye bedre enn dens utgang. Hamer er best når han opererer i rommet mellom det usagte og det underforståtte mellom mennesker, klart svakere når han skal gi historien en slags avklaring. Derfor blir det noe påklistret oppmuntrende over utgangen på «1001 gram» som reduserer litt av vekten på de store temaene som filmen ellers er innom. Det er synd, for de beste scenene har faktisk anstrøk av genuin filmkunst.
Det gjelder særlig scenen hvor Dahl Torp oppsøker farens lillebror i Paris. En onkel som kuttet båndene til familien etter strid om hvem som skulle arve familiegården. Det er ikke mange minuttene scenen varer, men det spørs om det noen gang er sagt mere med så få ord i løpet av én scene i en norsk film.
På underfundig vis kretser filmen rundt vekt, målbarhet, store og små ting i livet. Hamers film går langt stillere i dørene enn Alejandro González Iñárritus «21 grams»(2003) med beslektet tematikk. En film med en kvinnelig hovedperson på besøk i Paris (jf. «Noen dager i Paris» som også har premiere fredag) må visst bli et romantisk drama også.
Selv om Laurent Stocker er god som fransk målemester, drar den delen «1001 gram» unødig langt mot klisjeene. Det gjør finalen for lett, i en solid og tidvis betagende film om tilværelsens utholdelige tyngde.
