Det er en begivenhet at den særpregede amerikanske filmskaperen Wes Anderson har laget en ny animasjonsfilm. Hans niende spillefilm er den andre animerte. I likhet med Andersons kanskje beste film, uansett uttrykk, «Den fantastiske Mikkel Rev» (2009), er «Isle Of Dogs» laget med gammeldags stop-motion-teknologi, som gir liv til dukker bilde for bilde, slik som for eksempel Ivo Caprionos «Flåklypa Grand Prix» (1975).

Mens «Den fantastiske Mikkel Rev» var basert på Roald Dahls barnebok, har Anderson kokt sammen historien i «Isle of Dogs» sammen med et knippe venner og gamle samarbeidspartnere. Det gjør filmen til mindre av en familiefilm enn Andersons forrige animasjonsfilm, mer en typisk Anderson-film i innhold, stil, humor og sorgmunter lekenhet.

Handlingen utspiller seg i nær framtid i og utenfor byen Magasaki i Japan. Historien har ekko fra et gammelt japansk slag mellom hunder og mennesker. Den mektige borgermesteren Kobayashi (som foretrekker katter framfor hunder) prøver å sette fyr på agg og fordommer ved å ta til orde for å deportere alle hunder til ei søppeløy utenfor byen. Dramaet skrus til når borgermesterens 12-årige adoptivsønn tar seg ut til søppeløya for å lete etter hunden sin.

Få yngre, moderne filmskapere dyrker analoge gleder så godt på film som Wes Anderson. Stop-motion er derfor helt i tråd med hans retrofile filmspråk. Han og filmen nyter dessuten godt av et herlig ensemble av skuespillere som gir stemme og liv til hundene. Bryan Cranston fra «Breaking Bad» gjør sin beste filmrolle som lurvete, lakoniske Chief. Edward Norton, Bill Murray og Jeff Goldblum gjør seg også godt som røffe kjøtere.

I en maskulin forsamling hunder med galgenhumor, er Scarlett Johansson og Frances McDormand artige i mindre kvinneroller. Selv om det gnistrer til av humor, artige typer og lekne visuelle påfunn, blir det, som ofte hos regissøren, noe guttebokaktig over historien til Anderson.

Animert film for et ungt og voksent publikum om politisk spill på frykt og fordommer for å gjennomføre massedeportasjon av en gruppe, innbyr til å sees som en allegori, i en historie som åpenbart har noe å si om vår tid. I humor, typer og utrulling av historien kan filmen minne mest om speiderfabelen «Moonrise Kingdom» (2012) i Andersons katalog.

Venner av Wes Andersons uforlignelige stil vil finne mye å glede seg over i «Isle Of Dogs». I mine øyne er det en god Anderson-film mer enn en stor en. Noe av det mest fascinerende og vellykkede er filmusikken til Alexandre Desplat som nylig fikk Oscar for musikken til «The Shape Of Water». Hans fjerde samarbeid med Wes Anderson siden «The Fantastic Mr. Fox» er bygget rundt japanske perkusjons-instrument, i et pulserende, oppløftende lydspor. Det løfter et lurvete, severdig hundredrama.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også anmeldelsen av kinoaktuelle «Loving Vincent»