Etter pressekonferansen i London torsdag ettermiddag, da Sambandet kom inn i et tilstøtende rom i hotellets pub, ble de møtt av et massivt jubelbrøl fra elleville engelskmenn. Folk danset og kastet seg om halsen på hverandre i pur lykke.
- Vi visste ikke vi var så populære, mumlet bandmedlemmene, før de skjønte at jubelen skyldtes engelsk seiersmål på overtid i EM-kampen mot Wales.
Åge vil skue tilbake
Det må en kunne kalle god timing. Og god timing har vært et nøkkelbegrep gjennom hele historien til det andre Sambandet til Åge Aleksandersen.
De har det moro, og så får de betalt for det
Åge er svært begeistret for musikerne han jobber med. Ikke minst akkurat nå, når en ny sommersesong skal innledes; og bandet har jobbet frem arrangementer til årets repertoar. Han snakker seg varm om de to svært forskjellige gitaristene, den solide rytmemuren, Røstads energi og tilstedeværelse og Tranaas fingerfølelse. Seks svært forskjellige typer, som har det til felles at de er styrt av godt humor og er like musikalsk ambisiøse som da de begynte i bandet.
- Utgangspunktet for at vi gjør dette er at det er ordentlig morsomt og det betyr noe for oss. At vi tjener anstendig og at publikum liker det vi gjør, er en flott ekstra bonus, sier Morten Skaget. De seks i bandet er ganske sikkert blant musikerne i Norge med best arbeidsbetingelser og høyest honorar. De vet de er privilegerte.
Da honoraret var 274, 50
- Vi har en raus sjef og er takknemlige for at vi har denne jobben. Men vi hadde ikke hatt den lenge om vi ikke var skjerpet og til enhver tid opptatt av å gjøre en best mulig jobb, sier Steinar Krokstad; selvoppnevnt oppmann i bandet. Han understreker også at bandet har opplevd også i magrere tider, da Åge var veldig langt unna Royal Albert Hall. Med glimt i øyet kaller han sine ti første år med Åge, fra 1993 til 2003, for de mørke årene. Den siste 12-årsperioden er de lyse årene.
LES OGSÅ : Når de rojale svinger seg
- Jeg har opplevd honorarer på 274 kroner og 50 øre, og jeg elsket jobbet den gangen også.
Dessertgenerasjonen
- Da er det annerledes med disse gutta, sier han og peker mot Morten Skaget og Skjalg Raaen som begynte i Sambandet i 2004
- De er jo dessertgenerasjonen. Kom til dekket bord, sier Krokstad.
- Vi liker vel mer å se det som at det ble skikk på sakene da vi kom inn i bandet, parerer Morten Skaget.
12-årsperioden med Skaget og Raaen er en den lengste medgangsperioden i Åges karriere, og disse seks utgjør også den lengstlevende besetningen Åge har spilt med, inkludert fire-fem år med den klassiske Prudence-besetningen og noen år til med Sambandet i de mest suksessrike årene på 80-tallet.
Neste stopp Royal Albert Hall
Åge startet det første Sambandet i 1976, året etter «Langt igjen til Royal Albert Hall» og oppløsningen av Prudence. Av den første besetningen er bare Tor Evensen igjen i kretsen rundt Åge. Han var bassist i 12 år, og har vært manager de siste 13 år. I 1980 begynte Bjørn Røstad på bass, året etter kom Gunnar Pedersen inn på gitar.
35 år med Åge
I utgangspunktet var Sambandet navnet på de musikerne som til enhver tid spilte med Åge, men etter hvert ble Samandet forbundet med en viss spillestil, en sound. Da Åge skiftet ut nesten hele bandet i 1987, var det også slutt for Sambandet, helt frem til comebacket i 2003. Men Gunnar Pedersen har vært med Åge helt siden 1981, enten det har het Sambandet eller ei. Å tenke seg et album eller en konsert med Åge uten Gunnar Pedersen er nesten utenkelig. Men selv om han alltid er der, er det ikke alltid Pedersen er til stede.
Rekker de konsertstart?
- Hvor er det blitt av Gunnar, spør vi i ettermiddagssolen utenfor Royal Skbert Hall torsdag ettermiddag, når vi skal få tatt et bilde av Sambandet i forbindelse med denne artikkelen..
- Det er det oftest stilte spørsmålet i Sambandets historie, svarer de fem andre medlemmene i bandet.
Trommeslager Steinar Krokstad, bassist Morten Skaget, keyboardist Terje Tranaas, saksofonist Bjørn Røstad, gitarist Skjalg Raen er på plass, og medgitarist Gunnar Pedersen var også nettopp der. Men hvor har han gjort av seg? Hvordan går det an å bare forsvinne på en åpen plass?
Har det vært verdt det?
Han dukker opp igjen, han gjør alltid det, den distré nordlendingen med den enestående lyriske gitartonen, som har spilt sammen med Åge Aleksandersen mesteparten av livet. 35 år er det blitt nå. Har det vært verdt det?
Gunnar drar på det. – Det hender jeg synes det, sier han og tar frem sitt mest underfundige smil.
- Vi trenger ikke snakke så mye i Sambandet, og vi er ikke mye sammen i vinterhalvåret når vi ikke turnerer. Og det er ikke sjelden vi krangler. Men vi skjønner hverandre; og når enkeltmedlemmer har tunge private perioder, er vi andre der, sier Steinar Krokstad, før han tar med seg Skaget på pub. Konserten er jo ikke før kvelden etter, og det må også være rom for kos.