Oppstyret rundt storhallen på Nidarø bør være et skremmeskudd for byen vår. Mangelen på kreative tanker er til å bli trist av.

Finnes det noen som tenker visjonært, som er villig til å lete etter nye løsninger for å bevare eller utvikle et av byens vakreste områder? Hallo der ute!

I dag er det skremselspropagandaen som rår. Vi har en politisk blokk som nekter å delta i debatten, og som kveler opposisjonelle røster. De skremmer med at vi kan miste fiskerimessa til Bergen og gruppespillkamper i håndball-VM langt frem i tid.

Hva betyr vel noen håndballkamper satt opp mot hundre års forvaltning av en unik naturperle midt i byen?

Det er de visjonære menneskene som skaper utvikling og etterlater noe av verdi. Den første man tenker på innen idretten er Nils Arne Eggen. Råskapen i hans visjon fikk oss til å riste på hodet. Han skulle ta opp kampen opp mot de beste i Europa med en egenutviklet fotballfilosofi. Hadde det klikket for fyren? Men Eggen hadde gjennomføringsevnen og nådde målet. Parallelt utviklet han en kultur og åpenhetsfilosofi som smittet over på politikk og næringsliv.

Enda råere var visjonen til Kjell Arve Husby og Vebjørn Rodal. En ung mann fra snørike Berkåk skulle bli den første som løp 800 meter under 1.40. Han klarte aldri å bryte drømmegrensen, og det har heller ingen andre gjort, men på veien mot visjonen ble Rodal olympisk mester. Tidenes norske idrettsprestasjon.

Sven Tore Jacobsen var visjonær da han snudde opp ned på mentaliteten i norsk kvinnehåndball. Petter Northug er visjonær i sin jakt på fremgang i langrennssporet.

Jeg mener også at Per Ottesen var visjonær da han så betydningen av å få et ski-VM til byen for å bryte med den negative utviklingen innen idrett og næringsliv på 80-tallet.

Striden om Bakklandet på 60- og 70-tallet minner litt om dagens strid rundt Nidarø. Byråkratene ville rive de gamle trekkfulle trehusene til fordel for en ny innfartsvei. Beboere, studenter og arkitekter tok opp kampen mot sanering, og vant den. I dag er det lett å se hvem som var visjonære. Når vi ser oss bakover, og vurderer Bakklandets verdi for byen, burde det få dagens politikere til å stanse opp for litt refleksjon.

Lite av det som er kommet til i byrommet de senere årene fremstår visjonært. Et unntak er visjonen om Nedre Elvehavn (Solsiden), som også var omstridt, men ble en verdifull tilvekst til byen og dens innbyggere.

Det er forbeholdt de få å ta verden videre. Vi må akseptere at det er langt mellom de visjonære menneskene som ikke bare har store tanker, men også kraften til å drive dem gjennom.

Byens idrettsmiljø, med håndballfolket i spissen fremstår lite kreative og nytenkende når de klamrer seg til et anlegg der de vil bli en salderingspost bak andre brukere. For øvrig på en upraktisk beliggenhet. Jeg stusser litt over denne bastante argumentasjonen om at håndball mangler 15 hallflater. Når jeg hører at de har 21 disponible flater fra før, pluss tre som er midlertidig ute av drift, pluss private haller og gymsalene. Ikke mindre enn 11 nye haller er prosjektert frem til 2020, pluss de fire nye på Nidarø. Ishockey har tre isflater så jeg er usikker på om håndball bør stå først i køen. Kanskje ishockey kan hjelpe til å avlaste den «prekære» anleggssituasjonen?

I mangel av egne visjonære ideer burde byens idrettsledere og politikere skjele til Danmark og de vidunderlige aktivitetshallene som bygges av den alternative mosjons og idrettsbevegelsen DGI. Bedre å stjele andres visjoner enn å stå fast i sin egen forstenede verden.

Den strategien flertallet i bystyret og idretten går sammen om, minner mer om maktmisbruk enn demokrati. Begge parter fremstår nesten stalinistiske i sine forsøk på å kvele debatten. Ettertiden kan komme til å dømme dem nådeløst, for de verdiene som ligger an til å tape på Nidarø, blir høyere verdsatt som tiden går.

Det minste man kan forlange er at politikerne bevilger seg en pause til å gjennomføre en idédugnad om Nidarø.