Rolf Collin Nielsen, eller ROCONI, som var pseudonymet han brukte i sine mange leserbrev, ble født i Trondheim i 1922 og døde her i 2012. Han vokste opp sammen med mor, far og sin to år eldre bror Leiv Collin Nielsen.
Som sjuåring viste han sterkt engasjement i navnestriden, før Trondhjem ble endret til Nidaros i 1930. Collin Nielsen mente Nidaros var et kunavn, og trykket opp lapper som han delte ut, der det sto «Trondhjem skal byen hete». Han holdt appeller, og en dag da det tok til å regne, sa han: « Og nå ser dere at byen begynner å gråte fordi den skal hete Nidaros».
- Han var en god forteller, vi kunne prate i timevis, forteller Tore Greiner Eggan.
I familieforestillingen «Søndagsskolen» på Trøndelag Teater er det barna seg som spiller Gud og Jesus.
Tilfeldig møte
Eggan har en av de største private bildesamlingene fra andre verdenskrig. Han kom i kontakt med Collin Nielsen i 2002, da han søkte etter bilder av sin bestefar som tjenestegjorde i Altabataljonen under krigen.
- Rolf var tydelig ensom, han mistet kona veldig tidlig og de hadde ingen barn. Jeg skjønte fort at han hadde mye å fortelle, at han var interessant og satt på mye kunnskap og historie. Så jeg fortsatte å besøke ham hver søndag i mange år. Han var ganske formell i starten, men tonen ble stadig mer avslappet og i årenes løp utviklet vi et nært vennskap.
Da Collin Nielsen døde i 2012, testamenterte han manuskriptet som nå har blitt til boka «Ordonnans på Leningradfronten og livet etterpå».
Karriere i NS
Samtalene mellom de to kunne handle om trondheimshistorie, om filosofiske spørsmål eller samfunnsproblematikk, men aller helst snakket de om Collin Nielsens medlemsskap i NS, om krigen og hans medvirkning i Den norske legion på Østfronten. Og om livet etter krigen.
Som 14-åring ble Collin Nielsen medlem av NS ungdomsfylking.
- Han ble rekruttert av en klassekamerat, som ba ham bli med på et møte i en politisk gutteklubb som ble ledet av Ragnar Skancke, en høyt respektert professor ved NTNU, forteller Eggan.
I boka skriver Collin Nielsen selv at dette var Nasjonal Samlings Ungdomsfylking, NSUF. 14-åringen fant seg godt til rette i miljøet, ble kasserer i guttelaget og utviklet et sterkt, politiske engasjementet i ei tid som politisk sett var en brytningstid. Foreldrene godtok engasjementet, og ble også selv medlemmer av NS. Et skjebnesvangert valg, skulle det vise seg.
Ut i krig
Collin Nielsen deltok blant annet på en studietur til Tyskland, i regi av Hitlerjugend i 1941. Senere samme år ble han beordret inn i Departementet for arbeidstjeneste og idrett. Han ønsket å delta i kampen mot bolsjevismen, og da Tyskland erklærte krig mot Sovjetunionien i juni -41, ble Den norske legion opprettet. Rolf Collin Nielsen ble med.
- De fikk opplæring i Tyskland. Det hadde sine fordeler å være underlagt Waffen SS, med tanke på utstyr og utdannelse, men ifølge Rolf var det stor misnøye med at soldatene måtte bære tyske uniformer. Han tjenestegjorde som ordonnans, eller kurér på Leningrad-fronten.
- Hvordan beskrev han tjenesten?
- Det var en ensom jobb, selv om de var flere nordmenn sammen og også flere fra Trondheim. Rolf kjørte motorsykkel fram og tilbake langs frontlinjen, mellom geværsalver, bomber og granater. Han fortalte at han laget et eget tellesystem, slik at han kunne kjøre når det var opphold i gevær eller bombeangrepene. Det gikk stort sett bra på denne måten, men han beskriver også dramatiske episoder med motorstopp, der livet hang i en tynn tråd.
- Ingen skader
- Han fikk en granatsplint i armen, det er det eneste. Han fortalte om vonde drømmer, der han så ansiktene på kamerater som mistet livet ved fronten, men han påsto at han ikke var merket på noe vis. Forresten, det er sant - han kom stadig tilbake til denne jødiske jenta.
- Hvilken jente?
- Han møtte en jødisk jente ved Østfronten, som han snakket med. - Du må ikke snakke med meg. Da kan du få problemer, hadde hun sagt til ham. Jeg tror han hadde et godt øye til henne, for han vendte stadig tilbake til «den jødiske jenta» og: - Jeg lurer på hva som skjedde med henne, om hun klarte seg.
Flagg og brente dokumenter
I Trondheim var Collin Nielsen kontorsjef og adjutant for NS' fylkesfører i Sør-Trøndelag, Henrik Daae Rogstad, en av de mest innbitte norske nazistene. I krigens sluttfase ble Rogstad sjef for både Hirden og Statspolitiet. Han tok sitt eget liv på Skallum gård i Bærum, 10. mai 1945.
- Samtidig som trondhjemmerne samlet seg på Nordre med flagg og hurra-rop for å feire frigjøringen, sto Rolf på hovedkvarteret for NS og brente kartotek over medlemsnavn. Da han forlot kontoret tok han med en skrivemaskin, et NS-flagg og en byste av Vidkun Quisling. Overraskende nok var det ingen som stoppet ham, forteller Eggan.
Flyktet til fjells
Collin Nielsen dro til Thor Rogstad, mektige Henrik Daae Rogstads bror. De to bestemte seg for å flykte opp i fjellene i Oppdal, og inngikk en pakt om at de skulle ta sitt eget liv dersom de ble tatt. Noen uker senere, etter å ha beveget seg fra sæter til sæter, ga de opp og meldte seg for lensmannen i bygda.
- De ble fraktet til Trondheim, og satt først i fengsel i Kongens gate, før han ble overflyttet til Falstad og senere Gulskogen i Drammen. Etter 5 år i fengsel ble han løslatt. Da var han utdannet elektriker, forteller Eggan.
Fengselsoppholdet blir godt beskrevet i boka, og han beskriver også møtet med sin mor på Falstad. Begge foreldrene ble fengslet for sitt NS-medlemsskap, og faren blir kronisk syk.
- Leiv, som var Rolfs eldre bror, ble aldri medlem av NS og han bebreidet alltid Rolf for at foreldrene ble dratt inn i partiet. Han mente at faren deres ble syk og døde for tidlig, som følge av dette medlemskapet. De to brødrene hadde et anstrengt forhold og minimal kontakt resten av livet, forteller Eggan.
Vellykket forretningsmann
Som forretningsmann etter krigen levde Collin Nielsen hele tiden med frykten for at fortiden kunne bli brukt mot ham. Han valgte derfor ofte å komme angrep i forkjøpet ved å fortelle om sitt tidligere liv. Han spesialiserte seg i butikkdesign, og en av hans største oppdrag var å gi norsk bokhandel et moderne uttrykk.
Angret aldri
- Rolf brukte aldri ordet nazist. Han kalte seg nasjonalsosialist, og trodde på korporasjonen eller fascismen. Han var aldri beskjemmet over sitt medlemsskap i NS, og han angret aldri, sier Tore Greiner Eggan og legger til: - Gitt de samme forutsetningene ville jeg gjort de samme valgene på nytt, sa han til meg.
Håkon Gullvågs bil stjålet i Roma – verdifullt bilde er forsvunnet