Men et hjertesukk først. Når bare en tredjedel av Borggårdens 6000 billetter er solgt til en legendarisk artist som fortsatt så til de grader holder koken, da fremstår Trondheim dessverre som en småby.
Det satte litt preg på entreen til Grace Jones også, lett ukonsentrert stemning i en ikke tettpakket arena, og med konsertstart på et tidspunkt som fremstår som midt på dagen.
Det er ikke enkelt å skape magisk stemning da. Men konsertstarten var dratt ut en halvtime. Med start halv ti, ble siste del av konserten fremført i skumring og scenemagien kunne lettere gripe tak. Og det gjorde den.
Men for å starte ved starten. Grace Jones entret scenen i en tett brun trikot med malte hvite jungelstriper (hun var også hvitmalt i ansiktet, blant annet med falsk nesering), med mye dingeldangel, og en krigersk maske foran ansiktet og en svart cape rundt. Den kastet hun raskt, klagde kokett på varmen. (Det er bedre det er hett enn varmt, ifølge Jones). Trikoten fulgte hennes gjennom hele konserten, hva hun hadde på i tillegg skiftet fra låt til låt. Ingen gjentagelser.
Etter velkjente «Nightclubbing», fulgte den noe mindre profilerte «This Is». Hun fremførte også fine «Willam's Blood» senere i settet, men bortsett fra det var det aller meste fra hennes storhetstid rundt 1980; den gang hun definerte den kuleste rocken og den mest eventyrlystne dansemusikken.
Hun hadde god greie på pop også, men det var ikke poplåtene som fungerte best denne kvelden. Hennes første store hit, coverversjonen av The Pretenders «private Life» var tam i konsertversjon anno 2018, mens hennes kanskje fineste stund på album, sensuelle «I've Seen That face Before (Liebertango)» var helt OK, men ikke blant konsertens høydepunkter. Allerede på fjerdelåten «Warm Leatherette», som etterfulgte «Private Lie» skjønte vi at det var en rytmefest vi var innbudt på denne kvelden. Grace ba publikum med, og publikum responderte. Tonen var satt.
Mye på grunn av et eminent band, som tross både en god gitarist og keyboardspiller og to medvokalister, først og fremst fremsto som en heidundrende rytmeseksjon, som dro Grace Jones og hennes musikk akkurat dit hun skulle, til et sted sånn cirka midt mellom den mest maskinmessige funken og den gyngende reggaemusikken.
Den skumle kombinasjonen av intellekt og dyriske drifter
Grace Jones er en gåte, en sphinx
Men selvsagt er det Grace Jones selv det først og fremst dreier seg om. Hun er i sitt 71. år, og fortsatt hundre prosent sjef, med hundre prosent kontroll. Rent bortsett fra da en hissig trønderveps gikk til angrep på henne på scenen. Da oppdaget vi både at hun ikke alltid har kontroll, og at hun kanskje er enda bedre når hun taper den, når noe står på spill der oppe på scenen.
De hyppige klesskiftene resulterte ikke bare i mange ville og varierte antrekk som jeg ikke skal gi meg inn på å beskrive, men ventetid mellom hver låt som kunne blitt langsomme og pinlige. Om ikke Grace Jones hadde utviklet det til et spesiale å tørrprate og jazze opp publikum fra bak scenen, mens hun skifter. Det ble en lite komistund mellom hver låt, med snurrige kommentarer fra hovedpersonen som vi kunne visualisere at samtidig slet med å få et merksnodig kostyme på seg.
Jeg vet ikke hvem i Olavsfestdagene som er synsk
På de tre siste låtene skrudde bandet på intensiteten. «Love Is The Drug» ble en publikumsvinner, men det var likevel bare småtterier da kveldens musikalsk mest intense låt «Pull Up The Bumper» ble ledsaget av såpebobler, og heftig poledancing.
Ikke av Grace selv, hun har tonet ned sin mest sensuelt utfordrende scenefremtoning, selv om hun er en usedvanlig sprek og leken 70-åring., Danseren som tok pusten fra deler av publikum var en særdeles akrobattisk mannlig danser med like kroppsbær trikot som Grace Jones. Et planlagt pyroshow ble stoppet av sikkerhetsmessige årsaker, men var heller ikke noen nødvendighet.
Forrykende action med Tom Cruise funker som fjell i Norge
Da var det alvor i Borggården, og publikum var overvunnet, innen den obligatoriske sistelåten «Slave To The Rhythm». Grace Jones sang ubesværet, mens hun drev en rockering rundt midjen gjennom hele låten. Kanskje var hun enda mer vital for 40 år siden, men jeg er sannelig ikke sikker.
Dette ble en stor kveld i Borggården, det er helt latterlig at konserten ikke var smekke full.
Anmeldt av OLE JACOB HOEL
Dette spilte Grace Jones:
Nightclubbing
This Is
Private Life
Warm Leatherette
I've Seen That Face Before (Libertango)
My Jamaican Guy
La Vie En Rose
Williams' Blood
Amazing Grace
Love Is the Drug
Pull Up to the Bumper
Slave to the Rhythm