Jeg mener Middelalderbyen Trondheim (MT), det vil si de intakte kulturlagene i Midtbyen er byens desidert viktigste kulturminne. Men de er helt usynlig og har ord på seg for å være til hinder for arealbruken i Midtbyen. Hvordan kan de da være det viktigste?

Jeg skal gi leserne rett i at å sette noe som viktigere fremfor noe annet neppe er en smart måte å oppnå enighet på, men jeg skal forsøke å begrunne påstanden:

Byens kulturlag er rester etter mer enn tusen års liv og virke i byen.

Det er det desidert eldste kulturminnet i byen.

Det er et monument over alle de som gjennom tidene har bygd byen.

Det er et autentisk kulturminne.

Det er en svært viktig kilde til fortellingen om byens dagligliv gjennom alle tider.

Det kaster lys over mange dunkle punkt i de skriftlige kildene.

Men hva hjelper dette når Middelalderbyen Trondheim ikke er synlige for folk flest annet enn når det gaves i jorden og knapt nok da! Domkirken, Stiftsgården, bryggene; alle har de en eller annen åpenbar bruksverdi ut over å representere noe historisk på en visuelt attraktiv måte. Noen slik åpenbar bruks- og miljøskapende verdi kan ikke kulturlagene under Midtbyens gater skilte med. Kan det være noe svar å hente hos Riksantikvaren, som forvalter landets kulturminner? Han sier i sin strategiske plan at «… kulturminner og kulturmiljøer skal forvaltes og ivaretas som bruksressurser og som grunnlag for opplevelse og videreutvikling av fysiske omgivelser», altså en stadfesting av prinsippet om «vern gjennom bruk».

Diskusjonene omkring bryggerekkene langs Nidelva den siste tiden handler nettopp om å omsette dette prinsippet i praksis. Men mens bryggene både har en åpenbar bruksverdi og samtidig representer en udiskutabel visuell kvalitet, er situasjonen annerledes for kulturlagene under bakken: Ikke er de synlige og har ingen tydelig bruksverdi på samme måte som bryggene. Så hvordan kan MT beveges fra å være en klamp om Midtby-foten til et aktivum for byen? Riksantikvarens vernestrategiske grep handler om at kulturminner «skal forvaltes og ivaretas som en bruksressurs og som grunnlag for opplevelse», og det må også gjelde for MT. Initiativet om bruk må imidlertid komme fra lokalsamfunnet og de som lever med kulturminnene til daglig. Et slikt bruksområde har lenge vært kulturlagene som kilde til kunnskap om byens fortid. Her har Riksantikvaren selv sammen med NTNU Vitenskapsmuseet og NIKU gjort store innsatser over lang tid. Resultatene av dette arbeidet er et enestående forskningsmaterial som i dag står stuet vekk i form av rapporter, matergradsoppgaver og fagartikler uten å være tilgjengelige for andre enn spesielt interesserte. Og dog, for et formidabelt «grunnlag for opplevelse og videreutvikling av fysiske omgivelser!»

Byantikvaren og arkitekter ved NTNU gjør et flott forsøk på å hindre bryggene fra en sikker vernedød gjennom å utvikle akseptable bruksfunksjon(er). Noe tilsvarende må skje for byens viktigste kulturminne, Middelalderbyen Trondheim. Offentlige og private aktører som ser muligheten og tør satse har her en utfordrende, men unik mulighet, for veien ligger åpen med Riksantikvarens strategi og lokalpolitikernes godvilje i ryggen: Kulturlagene i Midtbyen skal sees «i et mulighetsperspektiv, ikke et problemperspektiv» sa politikernepå et godt besøkt møte om saken i 2013 (Adresseavisen 31.01.13). Slike muligheter kan blant annet handle om å kombinere den historiske kunnskapen om bysamfunnet og de fysiske restene av gårder, gater og det levde livet i husene. I York og Krakow har man skapt spektakulære opplevelssentra i verdensklasse av mindre. Innsikten i det historiske bylandskapet og livet som utfoldet seg der er en betydelig, men dårlig utnyttet inspirasjons- og kunnskapsressur for arkitekter og de som planlegger og utformer det lokale bymiljøet. Et meget vellykket eksempel på dette kan for eksempel oppleves i kvarterer Valnøttreet i Kalmar. Og i Trondheim har vi Borkeplassen som et enkelt eksempel på samme.

Historisk kunnskap om byutvikling handler dypest sett om innsikt i hvordan menneskehetens mest komplekse sosiale fenomen har taklet seg vei gjennom tidens mange utfordringer i lys av de løsningsmuligheter samtiden rådet over. Heri ligger en dyp inspirasjon til at også vi med våre virkemidler kan håndtere en av tidens største utfordringer, den globalt byveksten.

Axel.christophersen@vm.ntnu.no