Filmatisk møte mellom to amerikanske giganter har resultert i en film som ser ut og låter som en glemt, avansert kultfilm fra 70-tallet. Paul Thomas Anderson har gjennom filmer som «Magnolia», «There Will Be Blood» og «The Master» vokst til å bli en av de mest ambisiøse, kompromissløse og musikalske amerikanske filmskaperne i vår tid.

Thomas Pynchon har siden 80-tallet vært nevnt som amerikansk nobelpriskandidat for sine uforlignelige, kompliserte romaner, som springer fra høyt til lavt i amerikansk kultur. Han er også kjent som notorisk sky, knapt fotografert siden 50-tallet, og ikke filmatisert, i stor målestokk.

«Inherent Vice» framstår ikke akkurat som amerikansk høykultur på sitt mest raffinerte. Snarere tvert imot framstår den som en lurvete, uoversiktlig 70-tallskrim, full av dop, sammenstøt mellom det konservative Amerika og uflidd hippiekultur, i hedonistisk vestkystmiljø.

«What a long, strange trip it's been» synger Grateful Dead i sin klassiske «Truckin». Bedre oppsummering av «Inherent Vice» i en setning skal godt gjøres. Sangen kunne vært på det fabelaktige lydsporet, hvor bl.a. Neil Young, Can og Jonny Greenwood fra Radiohead sørger for at filmen låter like godt som den ser ut.

Joaquin Phoenix spiller en utflippa, innrøkt privatdetektiv som ved filmens start har mista dama til en suspekt eiendomsutvikler. Så mye mer av handlingen trenger ikke røpes, for det er ikke intrigen som er viktigst, det er turen, typene og måten historie og miljø rulles ut på.

«Inherent Vice» fungerer som en pastisj på det beste av amerikansk 70-talls-noir, som Robert Altmans «The Long Goodbye»(1973) eller Roman Polanskis «Chinatown»(1974). Phoenix ser ut og spiller som en hyllest til Elliot Gould i førstnevnte, men denne filmen er mer skrudd og vanskeligere å bli klok på enn de nevnte 70-tallsklassikerne.

Om du forventer lettfattelig, handlingsdrevet krim vil «Inherent Vice» fort lede til skuffelse og irritasjon. I så fall går du glipp av humoren, stilen, spillet og det utsøkte tidsbildet av USA anno 1970, som filmen dyrker og destillerer.

For cineaster som setter pris på Paul Thomas Andersons filmatiske universbygging eller lesere med kjennskap til Pynchons tilsynelatende ufilmbare litteratur, er «Inherent Vice» en fascinerende trip av en film.

Det er ikke Andersons beste film. Han er nær ved å rote seg bort midtveis, og historien framstår kanskje ikke som nobelprismateriale. Stiligere og mer sprakende og musikalsk b-film blir likevel neppe å se på lerretet i år. Josh Brolin som politietterforsker «Bigfoot» Bjørnsen og Phoenix som privatdetektiv «Doc» Sportello er uforlignelige guider til en tid og historie hvor «hippie» for noen er det verste skjellsordet de kan tenke seg.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Detektiv og advokat: Joaquin Phoenix som privatdetektiv «Doc» Sportello og Benico Del Toro som hans maritimt interesserte advokat i moderne, utflippa amerikansk 70-tallskrim signert Paul Thomas Anderson i «Inherent Vice». Foto: Wilson Webb