«Supervention» er sannsynligvis den første norske kinofilmen som er sponset av VG-tv. Så framstår den også som en spektakulær blanding av ski- og snowboardfilm og kortere filmsnutter med heftige stunts, som skapt for web-tv. Undertittelen «Et innblikk i moderne ski- og snowboardkjøring» kan gi assosiasjoner til 70-tallets skolefjernsyn. Innholdet er fjernt fra det.
Bortsett fra forsiktige linjer til norsk skihistorie i starten, med et par bilder fra hopp og langrenn, som for å understreke: Dette er mye kulere, lener filmen seg mer mot nyere ski- og snowboardfilm enn mot dokumentarfilm. En rekke størrelser og legender fra miljøet deltar, men filmen prøver ikke å la oss bli kjent med dem, utover halsbrekkende scener i mektig natur eller mer overraskende, urban setting. Som scenen fra Trondheim, på ski ned et rekkverk på Rosten.
«Supervention» har flere fantastiske scener, med unge menn på vei ned stupbratte fjell på ski ved Ålesund og Tromsø. Den har også noen problematiske scener, når de setter egne og andres liv i fare, ved å utløse snøskred, i jakten på opplevelser i puddersnø. Alt for å få de beste bildene.
Et sted mellom reklamefilmspråk og youtube-videoens dramaturgi, med en svær maskinpark til lands og i lufta for å forevige det hele, etterlater filmen ubesvarte spørsmål om utøverne gjør det for å være eller for å synes, for frihetsfølelsen eller for bildebevisene. Om Werner Herzog hadde regissert hadde filmen boret i det. Her får vi mer en serie stunts, fra ulike deler av verden, i en dramaturgi som gjør enkeltdelene bedre enn helheten.
«Supervention» har scener som går utenpå det meste av filmtriks på snø. Som dokumentar er den bedre på bilder enn historie. Mange av bildene tåler stort lerret, men filmen hadde tjent på at den i jakten på puddersnø og de beste bildene hadde fått fram mer av folkene og drivkreftene deres.
Når det i sluttscenen omsider dukker opp ei jente og hun sammen med gutta svever i lufta med skiutstyr, med fjelltopper og solnedgang i bakgrunnen, gir det et ufrivillig bilde på hvor kort det er mellom frihetsfølelsen og dristigheten filmen forsøker å formidle og noe i nærheten av en reklameklisjé.
