«Dette er det livet jeg kjenner. Jeg har også dager som er ekstremt utfordrende og smertefulle. Men hvem har vel ikke det?» skriver Martine Eliasson i dette debattinnlegget.

3. mai var jeg på debatten «Verdien av et liv» på Litteraturhuset i Trondheim. Den tok utgangspunkt i filosofistipendiat Aksel Braanen Sterris utspill om at mennesker med Downs syndrom ikke kan leve fullverdige liv.

Hans holdninger til et samfunn uten Downs er skremmende. I debatten bekreftet han at han ville ha fjernet alle diagnosene som finnes, hvis dette var mulig.

Det er i og for seg ikke er negativt, men det skremmer meg at barn med en diagnose ikke skulle fått livets rett, hvis det var mulig å finne alle diagnosene med fosterdiagnostikk.

Jeg mener det er viktig å reise spørsmål om vårt samfunn består av diagnoser eller mennesker?

Les også: Jeg ser meg i speilet. Føler meg sårbar og annerledes. Er jeg verdt å elske?

Har selv diagnose

Jeg har selv en diagnose som jeg fikk ved ni måneders alder. Det er dermed ikke sagt at jeg er diagnosen min. Jeg har blitt påført en diagnose i et medisinsk perspektiv, men diagnosen definerer likevel ikke meg.

Dersom mine foreldre hadde fått vite om diagnosen før jeg ble født, vet jeg ikke om de ville valgt en fosterreduksjon. En diagnose som kun blir formidlet ved bruk av medisinske termer kan virke skremmende for kommende foreldre. Men en diagnose er ikke beskrivende for personens livskvalitet.

Hvis mine foreldre derimot fikk vite at de ville få en datter med en funksjonsvariant som gjør at hun lærer seg å takle utfordringer tidlig i livet, fullføre alle sine mål og som 26-åring føler seg som verdens mest lykkeligste kvinne, tror jeg ikke dette hadde vært en tung beskjed å få.

Opptatt av debatt? Les også: Ikke tre trønder-stereotypien din nedover Trondheim som en gammel skinnvest, Koteng

Livskvalitet er subjektivt

Poenget mitt er at en diagnose definerer ikke en persons livskvalitet, da dette er en subjektiv opplevelse og ikke en objektiv størrelse. Livskvalitet er noe som den enkelte selv må avgjøre.

Om det fantes en kur mot min diagnose, ville jeg som 6-åring sannsynligvis ha tatt den. Om jeg derimot hadde blitt tilbudt denne kuren i dag, så ville jeg ikke ha tatt den.

Mer debatt: Natteravnene følte skyld for den store bota mannen fikk for urinering

Livet jeg kjenner

Jeg ville ikke for alt i verden ha mistet den utrolige mestringsfølelsen jeg opplever hver eneste dag. Eller miste alle de fine møtene med mennesker som frivillig tilbyr en hjelpende hånd. For ikke å nevne evnen til få det beste ut av dagen.

Dette er det livet jeg kjenner. Jeg har også dager som er ekstremt utfordrende og smertefulle. Men hvem har vel ikke det? Jeg er lykkelig og det livet jeg har levd med en diagnose ville jeg ikke vært foruten.

Hør våre kommentatorer snakke om Krf-landsmøtet, regjeringskabal og teatersjef-søkere

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter