Norges og Russlands suksess med å forvalte torsken i Barentshavet kan bidra til at fiskerier i andre deler av verden ikke kollapser under presset av overfiske.

Sammen: Norge og Russland har i fellesskap forvaltet fisken i Barentshavet på det som i internasjonalt perspektiv er en uvanlig god måte. Foto: Jan-Morten Bjørnbakk, NTB scanpix

Tirsdag åpner fiskerimessen Nor-Fishing 2016. Et seminar på en av verdens største fagmesser i fiskeribransjen er rettet mot internasjonale gjester og har som tema hva utlandet kan lære av oss. Norge er ikke en foregangsnasjon i alle sammenhenger, men når det gjelder fiskerier, har vi en suksesshistorie å fortelle. Suksessen skyldes ikke norsk fortreffelighet alene. I disse tider med kjølige politiske vinder fra øst, er det greit å vite at det 40 år lange samarbeidet mellom Norge og Russland om forvaltning av fiskeressurser i Barentshavet er et skoleeksempel på hvordan det skal gjøres.

Forskningsbasert kunnskap, felles forvaltning, pluss litt flaks med naturen, gjør at torskestammen i Barentshavet er en bærekraftig ressurs. Hvis forvaltningen fortsetter slik, kan den være til glede i et evighetsperspektiv. De fleste steder i verden er fiskerier på randen av kollaps, hvis ikke sammenbruddet allerede har skjedd. Overfiske og klimaendringer, eller en kombinasjon av dette, er et kjempemessig globalt problem.

I landbasert matproduksjon er det tabu å spise såkornet. I havet er det derimot vanlig å forsyne seg med så mye at fiskestammer ikke greier å opprettholde naturlig reproduksjon. Etterhvert som det er blitt mer fisk i Barentshavet, er det over tid blitt fulgt opp med større kvoter for fiskere fra Russland, Norge og tredjeland.

Det norsk-russiske fiskerisamarbeidet har ikke vært problemfritt, men det har fungert og det har vært en suksess for alle parter. Noe av økningen i Barentshavet skyldes fornuftig forvaltning, men temperaturstigning er en medvirkende årsak. Naturens bidrag kan ikke innkasseres som en del av suksessen, men det er utvilsomt at uten samarbeidet i den norsk-russiske fiskerikommisjon, kunne også torsk, hyse og andre fiskearter i Barentshavet blitt overbeskattet.

Det er livsviktig at suksessen i Barentshavet blir eksportert til andre land. Ofte skyldes overfiske at flere land ikke greier å bli enige om forvaltning av fiskebestander som flytter seg. Vi skal ikke dra lenger enn til Nordsjøen for å se hva som skjer når naboland ikke greier å samarbeide om felles fiskestammer.

God, grensesprengende forvaltning av naturressurser er så uvanlig at oppskriften bør deles med andre.