Røde Kors besøkstjeneste satte Gunnar Lingås (90) og Alf Pedersen (75) i kontakt med hverandre sommeren 2002.
I 13 år har vennskapet vært nært og varmt, og aktivitetene har vært de samme i alle år. Allerede etter det første møtet fant de raskt ut hva de ønsket å bruke tiden på.
– Vi var på bølgelengde fra dag én, og oppdaget at begge to likte å være i aktivitet. På sommeren går vi tur på Ladestien, og vinterstid svømmer vi på Pirbadet. Da løser vi vanligvis verdensproblemer, sier Gunnar.
I leiligheten til Alf på Jakobsli pakkes de siste tingene han trenger til denne ukens bad. En gang i uken treffer de hverandre, og for Alf betyr vennskapet mye.
Hovedkontakt i livet
– Jeg bor alene, og handikappet mitt gjør meg sosialt isolert. Siden jeg ikke har familie blir det ofte ensomt. Gunnar er min hovedkontakt i livet. Vi har virkelig omsorg for hverandre, forklarer Alf, som er kreftsyk.
Han er opprinnelig fra Mosvik, og har vært blind siden han var 18 år. Tross dette har han vært yrkesaktiv i 30 år som fysioterapeut, men pensjonerte seg da han var 56 år gammel. Alf har tidligere hatt støttekontakt, men besøkstjenesten er utelukkende frivillig arbeid. Han er takknemlig for at Gunnar ønsker å bruke tiden sin på ham. Da Gunnar bestemte seg for å bli besøksvenn hadde han allerede vært pensjonist i noen år.
Trygg samtalepartner
– Jeg tenkte det ville vært fint med en jobb ved siden av mine andre aktiviteter. Det finnes ikke noe bedre enn denne jobben og dette forholdet med Alf. Det gir meg mye å få hjelpe en som trenger det, forklarer Gunnar.
Alf nikker og understreker at vennskapet er spesielt.
Ifølge Røde Kors lever 50 000 i sosial isolasjon i Norge, og det er disse besøkstjenesten ønsker å nå ut til. Besøkstjenesten ble etablert i 1949 under Jens Meinichs kjente parole: «Den beste medisin for et menneske er et annet menneske». Tjenesten er i dag den største omsorgsaktiviteten i Røde Kors.
– Flere undersøkelser viser at man finner færre psykiske og fysiske helseproblemer i samfunn som er preget av sosial støtte. Denne sosiale støtten kan også virke som en buffer ved negative livshendelser, sier daglig leder ved Trondheim Røde Kors, Marit Hoel Fossen.
Tilbake på Jakobsli fører Gunnar sin venn inn i den røde kassebilen sin. På vei til Pirbadet, med Gunnar bak rattet, forklarer Alf at han ofte bruker Gunnar som en rådgiver. Alf var allerede kreftsyk da Gunnar kom inn i livet hans.
– Han er en trygg samtalepartner og om det er noe jeg er usikker på rådfører jeg meg med Gunnar. Hans lange livserfaring er god å ha, forteller han.
– Rådene mine kommer ofte litt impulsivt synes nå jeg, da, legger Gunnar til.
Arm i arm
Vel fremme ved Pirbadet tar Alf et nytt tak rundt Gunnars arm.
– Du begynner å bli kjent med disse trappene nå, Alf, sier Gunnar, idet de tar steg for steg opp trappene fra parkeringshuset. Etter 13 år som faste gjester er venneparet godt kjent blant de ansatte. Sissel Grønnvik, ansatt ved badet, sier hun blir glad av å se dem.
– Det er knall at de koser seg mye i bassenget. Jeg prater ofte med dem, og de er utrolig koselige. De er gutta mine, sier hun.
Sakte, men målrettet går venneparet arm i arm mot varmebadet: Favorittstedet ved Pirbadet. Alf går selv ned i bassenget.
– I utgangspunktet er det ikke noe problem å svømme selv om jeg er blind. Jeg har selvsagt litt bremser på, men Gunnar gjør at jeg føler meg trygg i vannet. Han legger til rette slik at jeg kan følge stangen, forklarer Alf.
Hver for seg svømmer de frem og tilbake, men Gunnar følger nøye med Alf.
Når begge er trygt i bassenget, gjør Gunnar de andre i vannet oppmerksomme på at Alf er blind.
– Det er greit å si ifra slik at Alf ikke krasjer i noen, forklarer Gunnar.
Sprekest i vannet
Med både svømmetak og treningsøvelser er de to eldre herrene blant de sprekeste i vannet. Etter en halvtime i bassenget går turen videre til badstuen.
– Dette er vår faste rutine. Vi avslutter alltid her, forklarer Gunnar når de igjen målrettet tusler over flisene.
Inne i den kokhete badstuen er det tid for å løse verdensproblemer. Ti minutter er nok for disse gutta.