Følelsen av å være litt nyforelsket, tror jeg har oppstått fordi Ranheim på mange måter er blitt det Rosenborg var, skriver Oddgeir Hepsø i dette debattinnlegget.

Jeg sto i sofaen da Sogndal ble beseiret i siste opprykkskamp og jeg sto på tribunen og klappet taktfast og delvis sjokkert da Stabæk ble rundspilt i første seriekamp i eliteserien. Men likevel var jeg i tvil om hvordan hjertet ville reagere på Rosenborg mot Ranheim. Mitt kjære Rosenborg som jeg har fulgt tett i over tjue år. Såpass mye i tvil var jeg, at jeg droppet supportereffekter, både svarte og kvite og blå, denne aktuelle dagen.

Mot slutten av andre omgang fikk jeg svaret på hvordan hjertet ville reagere. Akkurat i det 77. minutt ble hjertet blått. Akkurat da Løkberg slo ballen inn til en møtende Reginiussen. Litj-Reg, som han så treffende blir omtalt. Midt på Coop-tribunen på Lerkendal reiste jeg meg med armene langt over hodet før ballen var i mål. Jeg kjente gåsehuden tok meg og jeg skrek av full hals samtidig som jeg klemte de tre Ranheimskledde jentene som jeg hadde med meg.

Les også: Rosenborg var artig å se på da Kåre Ingebrigtsen tok over - hvor er dette blitt av?

Gåsehudfølelse

Gåsehuden meldte seg igjen fem minutter før slutt, da trener Maalen sto på sidelinjen og fektet spillerne sine framover på banen. Han skulle ha flere mål.

Dette er ikke til noe forkleinelse for Rosenborg, som er en fantastisk klubb og helt sikkert snart et fantastisk lag igjen. Og veldig snart er jeg tilbake på Lerkendal med RBK-skjerfet mitt og synger av full hals. Men følelsen av å være litt nyforelsket og få flashback til Rosenborg-tida på 90-tallet, tror jeg har oppstått fordi Ranheim på mange måter er blitt det Rosenborg var. Folkelig, fullt av trøndere og med et engasjement og en angrepsvillighet som vi ikke har sett siden Eggen.

Dagen etter kampen i eliteserien på Extra Arena trener 7-åringer på den samme banen. Jenter og gutter. For Ranheim er også en breddeklubb. Kanskje først og fremst en breddeklubb. Og ser du godt etter, er det flere av de samme trenerne som løper rundt og leder småungene, som er trenere for Ranheim i eliteserien. Og ser du enda bedre etter, ser du at sjuåringene settes opp i en formasjon som gjennom 3'er, 5'er, 7'er og 9'er-fotball skal lede fram til en offensiv 4-3-3-formasjon når spillerne en dag kommer til voksenfotball. En blå tråd kalles det i Ranheim.

Opptatt av debatt? Les også: Jeg så rett inn i skjermer fra sju mobiltelefoner

Hovedtrener på sykkel

På Ranheim vil ungene på kamp fordi de tok high-five og slo av en prat med Løkberg på vei hjem fra skolen. Og gudene må vite hva Løkberg gjorde utenfor skolen så tidlig på dagen, fordi i Ranheim er lønnsbudsjettet så lavt at på dagtid er de fleste Ranheim-spillerne enten i ærlig arbeid eller på skolen.

Brakka til Ranheim er styggere og mer folkelig enn brakka på Lerkendal noen gang har vært. Bortetribunen er en plankehaug på bussholdeplassen i Ranheimsvegen. VIP-tribunen er en vits, akkurat som du er en vits hvis du går rundt på Ranheim og innbiller deg at du er en veldig viktig person.

På Ranheim fungerer ikke varmen under gressmatta, høyttaleranlegget har ikke nok effekt til å nå tilskuerne som sitter på den provisoriske tribunen på den andre siden av banen. På Ranheim er det det lokale brannvesenet som vanner banen. Og på Ranheim er hovedtreneren så dårlig betalt at han må sykle til Lerkendal for å spille kamp mot Rosenborg fordi han ikke har råd til parkering!

Mer debatt: Det er et sammenhengende grusteppe, noen steder flere cm dypt, hvor den mest erfarne syklist kan miste kontroll over sykkelen

Annerledeslaget

Det er David, nei det er lillebroren til David, mot Goliat i hver eneste kamp. På alle områder. Og vi digger det! Akkurat derfor er klubben full av ansatte, frivillige og ikke minst spillere som presterer med et blått hjerte langt utenpå klærne. Og akkurat derfor vaier det flere tusen blå og kvite flagg på Ranheim hver eneste kampdag.

Fordi folk er stolte av klubben sin, stolte av annerledeslaget i eliteserien og stolte av å heie på en klubb som er folkelig og hvor spillerne snakker trøndersk, kjører Toyota, underviser på den lokale barneskolen og tar high-five med barna våre når de går hjem fra skolen. Og ikke minst flagger folk i blått og kvitt fordi de elsker et lag som vil score flere mål, i stedet for å sikre inn til uavgjort på Lerkendal.

Måtte det bare vare!

Hør våre kommentatorer og gjest Ola Lund Renolen snakke om MDG-landsmøtet, trondheimspolitikken, Giske og Støre

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter