Her Majesty's a pretty nice girl

But she doesn't have a lot to say

Vi skal komme tilbake til det med Royal Albert Hall og trønderne, så heng på. Det er John Lennon vi skal gå til for å finne løsningen på det. Men vi starter hos hans kollega Paul McCartney som laget og spilte inn denne innledningsmessig siterte Beatles-låten i 1969.

Snart 50 år etter er det stadig Elizabeth II som sitter ved tronen i Storbritannia, stadig er hun ordknapp, stadig har hun liten innflytelse. Men hun er høyt elsket. I år feires hennes 90-årsdag, og at hun har passert dronning Victoria og dermed er den regent som har sittet lengst på tronen i Englands historie. Hun ble dronning 6. februar 1952, og har altså passert 64 år som regent. Victoria var dronning fra 24. mai 1837 til hun døde 22. januar 1901. Svært, svært lenge det også.

Feiringen av Elizabeth har vart siden selve 90-årsdagen for over en måned siden, men hovedfeiringen er nå i juni. I denne helgen skjer noen av de største folkelige begivenhetene. Søndag 12. juni (en flott dato, spør dere meg) er det lunsj for godt over 10000 spesialinviterte «vanlige» briter foran Buckingham. For trøndere er det et vorspiel til Åge Aleksandersens konsert i Royal Albert Hall fem dager senere.

Britene rangerer nok feiringen av Elizabeth som en enda større begivenhet. Undertegnede har fulgt henne på ferden. Jeg kan beskyldes for å være svært britisk av meg, var på et vis i England allerede før jeg var født, før jeg var påtenkt. Under Elizabeths kroning i 1953 bodde resten av min familie, far, mor og tre eldre brødre i England, og etter britisk skikk var de med på å plante et tre til den nye regentens ære. Jeg var svært fornærmet over at familiens år i England ble gjennomført før min tid, og det ble kompensert med mange besøk i oppveksten, også jevnlig inspeksjon av dronningeika ved landsbyen Birch Green i Hertfordshire.

Jeg var på plass personlig både i sølvjubileet i 1977 og gulljubileet i 2002 - da Ray Davies i Union Jack-dress og andre store britiske artister opptrådte på en scene foran Buckingham.

Monarkiet har hatt to store dupp i popularitet i Elizabeths regjeringstid. Først i 1977, da London var punkbyen, og rase- og klassemotsetninger florerte, og på 90-tallet med alt tullet rundt Charles, svigerdatteren Diana og etter hvert Camilla. Nå har hun vært dronning i over 64 år - de siste årene muligens på trass for å hindre monarkiets fall gjennom en eventuell kong Charles, hennes ikke overdrevent populære sønn.

Hennes egen popularitet er betydelig, men det er overraskende få kunstneriske hyllester av henne. Her er noen høydepunkt: «The Single Petal of a Rose» fra «The Queen's Suite» av Duke Ellington er ganske fantastisk. Det er også Helen Mirren i både teaterstykket «The Audience» og filmen «The Queen». Allan Bennets kortroman «The Uncommon Reader» er en elegant hyllest til ordknappe Elizabeth.

Men hun er adskillig mer tydelig enn sin gemal, den nå 94 år gamle prins Phillip.

Phillip er ikke den tydeligste gemalen i historien. Victoria hadde ganske mye mer hun skulle ha sagt i samfunnet enn Elizabeth. Derfor ble det mindre tid sammen med gemalen prins Albert. Mens Victoria herjet internasjonalt, bygget Albert infrastruktur hjemme.

Hans første store bragd var verdensutstillingen i 1851, med hjerte i paviljongen Crystal Palace i Hyde Park. Folk strømmet til, og overskuddet på 180000 pund brukt til å kjøpe opp det store åkerlandskapet sør for parken.

Ambisjonene var høye, dette skulle bli et senter for utdanning og kultur. Store institusjoner ble bygd opp, blant dem Royal College, Science Museum, Natural History Museum, Royal Albert Hall og Victoria & Albert Museum.

Folk trodde Albert hadde fått alvorlig anfall av hybris, og bak prinsens rygg ble den nye bydelen kalt «Albertopolis».

Men du verden hvor viktige disse institusjonene ble. Alle som har vært i det museumsområdet på en skolefridag vet hvor utrolig mye liv som kan oppstå. Selve Exhibition Road er blitt en oase etter at veien ble gjort om fra en tungt trafikkert firefeltsvei til gågate; og museene drives eksemplarisk.

Og midt i det hele: Prins Alberts gamle storstue Royal Albert Hall som ble sluttfinansiert gjennom bidrag fra adelsfamilier, som godt over 100 år etter fortsatt har personlige seter som de kan bruke på hvilken som helst konsert. Det spørs hvor mange av disse setene som blir benyttet på Åges konsert kommende fredag.

Endelig kommer vi til John Lennon. Da han skrev sin del av The Beatles' kanskje flotteste låt «A Day In The life» tok han utgangspunkt i en avisartikkel som formidlet ambisjoner om å tette alle de 4000 hullene i veinettet rundt den lite glamorøse byen Blackburn. Lennon fabulerte videre på dette:

And though the holes were rather small

They had to count them all

Now they know how many holes it takes to fill the Albert Hall.

Lennons hint til Royal Albert Hall tok utgangspunkt i at dette var en arena for klassisk musikk og for den britiske overklassen. Da Åge Aleksandersen skrev teksten til «Langt igjen te Royal Albert Hall» knapt ti år etter, forholdt hans seg til konsertlokalet som en aktuell plass for rockekonserter. Og det hadde det jo blitt, men både den gang og nå er det andre steder som både er mye kulere og mye viktigere arenaer for rock i London.

Undertegnede har vært på mange konserter i London de siste 40 år, men har foreløpig bare labbet rundt Royal Albert Hall. (Og denne delen av prins Alberts drømmebydel er kanskje den minst trivelige delen av hele London sentrum, det er kilometervis mellom puber og undergrunnsstasjoner.) Det er logisk at første møte med Royal Albert Hall blir med kongen av norsk rock. Kanskje blir det også tid til et besøk til den 64 år gamle dronningeika i Birch Green?

Svaret på spørsmålet i ingressen er omtrentlig. Men det ble solgt 3000 billetter på det åpne marked, i tillegg til et betydelig antall sponsorbilletter. Så trolig lander vi på omtrent like mange trøndere i Royal Albert Hall i 2016 som det var huller i veiene i Blackburn for 50 år siden. 4000. Her blir det liv.

Rojal rock på 1-2-3

1. The Kinks: Arthur - Or The Decline And Fall Of The British Empire (1969)

Enestående forsøk på å formidle de helt store britiske linjene, i en rockeopera sentrert rundt den lille historien om Arthur. Litt baktungt, men skikkelig mektige høydepunkt. Blant annet med tidenes beste rockelåt om Victoria.

2. The Sex Pistols: Never Mind The Bollocks, Here's The Sex Pistols (1977)

«God save the queen, she ain't no human being» sang Johnny Rotten og tok pulsen på den rare sommeren da dronningens 25-års-jubileum kolliderte med punkens «summer of hate».

2. The Smiths: The Queen Is Dead (1986)

«Her very Lowness with her head in a sling», sang Morrissey. Så kan det anføres at 34 år etter holder dronningen seg vel så godt som Morrissey selv. Men for all del: et klassisk album.

Royal Albert Hall
Dronningen og hertugen: Jazzens store mester Duke Ellington fikk audiens hos dronning Elizabeth i 1958. Han takket ved å komponere en suite til ære for dronningen året etter.
Dronningmøte: Helen Mirren har fremstilt dronning Elizabeth II strålende både på teaterscenen og på film. I 2011 møttes de to. Foto: WPA Pool