Aldri har en norsk filmregissør laget internasjonal storfilm med både kommersiell og kunstnerisk suksess på nivå med Morten Tyldums «The Imitation Game» i 2014. Til Oscar-pris og over 325 000 besøkende på kino i Norge, samt milliardomsetning internasjonalt.
Les også anmeldelsen av «Dyrene i Hakkebakkeskogen»
Derfor har han som første nordmann fått lage film på milliardbudsjett med «Passengers 3D», med tre av de største og/eller beste filmskuespillerne for tiden. Jennifer Lawrence («The Hunger Games») og Chris Pratt («Jurassic World») spiller space-emigranter fra Jorden, på vei til en annen planet, 120 år unna, med 4998 andre passasjerer på en gigantisk romferje.
De første 20 minuttene av «Passengers 3D» er ganske gode. Et fascinerende oppspill til eksistensielt romdrama om moral, ensomhet og tosomhet. Filmen starter ved at Chris Pratt ved en feil våkner 90 år før tida, dvs. en menneskealder før ankomst til ny planet. Som en variant av Ridely Scotts «The Martian» ombord i romferje, ruller første del av filmen, mens vår mann lurer på om han skal vekke en av de andre passasjerene, for selskap.
Ikke siden Alfonso Cuarón fantastiske «Gravity» (2013) har det vært laget så stort anlagt kammerspill i verdensrommet. Til musikk av dyktige Thomas Newman og foto av eminente Rodrigo Prieto burde «Passengers» ha potensial som mektig filmfortelling. Dessverre får filmen ganske lite ut av 3D-teknologien. Mens «Gravity» spilte godt på dynamikk mellom drama, musikk og stillhet i rommet, sauses det meste inn i lyd og musikk i «Passengers».
Filmens store og voksende problem er manus, skuespillerinstruksjon og måten det eksistensielle og moralske dramaet ofres til fordel for en slags romantisk komedie, som verken blir særlig romantisk eller morsom. Replikkene låter hule, kjemien mellom hovedpersonene burde vært bedre, og da hjelper det ikke så mye med noen heftige actionscener innimellom.
Skuespilleren som kommer desidert best fra filmen er walisiske Michael Sheen i en herlig rolle som robot-bartender. Til sammenligning er det en lidelse å se en gang så gode Laurence Fishburne («The Matrix») kjempe med patos og replikker, som i tredjerangs tv-sci-fi.
Det kan dessverre se ut som om Morten Tyldum har tatt seg verdensrom over hodet med «Passengers». Det er lenge mellom hver gang Jennifer Lawrence stråler så lite i en film. «Passengers» er skuffende middels mer enn gjennomgående dårlig. Med anslag og ramme av mektig format, blir fallet desto større. Det er nok fare for at Morten Tyldums hittil imponerende internasjonale karriere får seg en knekk med denne filmen.
Les også kommentaren: «La oss håpe Tyldum ikke får Oscar»
Filmen har kinopremiere 1.juledag
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG