Det blir spredning over det meste av terningskalaen når vi vurderer kveldens bidrag i den norske Melodi Grand Prix-finalen:
1. The Hungry Hearts feat. Lisa Dillan: «Laika» (5/6)
Oisann, det starter i alle fall friskt! Performancegruppa The Hungry Hearts har fått med seg jazzvokalist Lisa Dillan på en lesbisk kjærlighetslåt fra Russlands gater og romskip – og det låter sånn omtrent deretter. Vi snakker om disco-house med melankolsk undertone på det melodiske refrenget – ikke så rent ulikt Pet Shop Boys på sitt mest campe. Så er det passe (bevisst) parodisk på tekstsiden, ironi-lagene tjukke og farlig nær irriterende «humormusikk». Men «Laika» er i alle fall mye mer sjarmerende enn Åge-låten og -albumet med samme navn. Vinner aldri, likevel det festligste innslaget i MGP på lenge.
Agnete er bookmakernes MGP-favoritt
2. Stage Dolls: «Into the Fire» (3/6)
Tanken er helt grei, den. I den store sammenhengen undervurderte Stage Dolls, med sin bredt orienterte amerikanske poprock, kunne utrettet noe i MGP. Torstein Flakne kan som regel skrive bedre refrenger enn de fleste i dette selskapet – i søvne – derfor er det litt fortærende at det ikke stemmer helt på «Into the Fire». En i utgangspunktet helt grei men litt grå låt, ødelegges ganske mye av en krampaktig tidsriktig og dermed nokså ukledelig «å-å-å-åh-å»-koring på refrenget. Dessverre ikke Stage Dolls på sitt aller beste.
«Jeg har klint mye til Stage Dolls' største hit «Love Don't Bother Me»»
3. Stine Hole Ulla: «Traces» (3/6)
Feltet må selvsagt ha en obligatorisk svulstig musikal-ballade. «Traces» er helt på det jevne i så måte, profesjonelt og sjangertro komponert, samtidig uten særlig særpreg og stoppeffekter. Ulla synger klart og pent, men litt tynt (kan det virkelig holde live?) - har hun toppkvaliteten en sånn låt krever for å få folk opp av stolene på siste refreng? Jeg tviler, og denne typen låter bør ikke ha gode vilkår etter Didrik Solli-Tangen og Carl Espens sørgelige skjebner i den internasjonale finalen i senere år.
4. Makeda: «Stand Up» (4/6)
Alle vi som er glade i Amy Winehouse får et varmt og sympatisk pustehull her. «Stand Up» er en «Rehab»-aktig sak med barytonsax-støt og nikk til så vel gammel soul som til 60-tallets girl groups. Fleskete, stilsikkert og godt arrangert, Makeda synger bra og koristene likeså – men innbydende lydbilde og smakfulle inspirasjonskilder klarer ikke helt å skjule at selve låten bare er sånn passe bra og interessant.
5. Pegasus: «Anyway» (2/6)
Så kjedelig kan musikk også være. Pegasus har tidligere utmerket seg som fornyere av danseband-sjangeren, men til MGP kommer de med en låt totalt blottet for egenart og personlighet. «Anyway» er en powerballade av det pusete og helgrå slaget, selv om den prøver seg på en slags halvhjertet Aerosmith-øvelse i refrenget. Legg inn en treminutters dopause, eventuelt en dupp, her. Det er uansett vanskelig å holde seg våken gjennom «Anyway».
6. Freddy Kalas: «Feel da Rush» (1/6)
Det blir imidlertid en brå og ubehagelig oppvåkning når Freddy Kalas, en av Norges absolutt hviteste menn, prøver å blande en slags reggae-vibb inn i barnesang/russelåt-formelen sin. Å herme etter karibisk aksent var knapt akseptabelt for Banana Airlines på 80-tallet, og det er slett ikke mer sjarmerende i 2016. Musikalsk er det et lavpannet samlebåndsprodukt (verset er jo identisk med hitten «Pinne for landet») og som voksent menneske må jeg nesten be pent om å få slippe dette her.
7. Laila Samuels: «Afterglow» (4/6)
Ny mektig ballade, men denne er hakket mer interessant enn Stine Ullas bidrag. Den tidligere The Tuesdays-vokalisten Laila Samuels kommer med en låt som både har hintet av folkemusikk vi synes å elske i MGP-låtene våre, men som også bør kunne appellere til mer dramatisk anlagte søreuropeere. Det blir litt for mye krem etter hvert som virkemidlene tårner seg opp mot slutten, men Samuels har både sårhet og personlighet i stemmen. Om hun fikser dette live, har vi finalens beste vokalprestasjon å se fram til.
8. Elouiz: «History» (3/6)
Ikke så mye veldig galt med denne, som låter som en noenlunde proft laget og utført tonefølge til en gråtkvalt scene i en romantisk komedie. Men sannelig heller ikke mye å bli glad i, stoppe opp ved eller huske. Selve definisjonen av en midt-i-veien-låt, et bevis på at underskogen av norske popmusikkomponister har hevet bunnivået, men ikke nødvendigvis lager mer interessant musikk av den grunn. Elouiz synger ganske fint, da.
9. Suite 16: «Anna Lee» (4/6)
Boyband er ikke som før, ei heller popstjernetettheten i Rennebu. Trønderen Alexandru og resten av Suite 16 flørter like mye med folkband som Mumford & Sons som med mer kontemporær musikk. Som hos inspirasjonskilden er irritasjonspotensialet ganske formidabelt, men jo da, enn så lenge er «Anna Lee» fengende og full av ungdommelig energi. En låt med godt (om enn på grensen til overstadig) humør, om ikke annet.
10. Agnete: «Icebreaker» (3/6)
Bookmakerne antyder at duellen vil stå mellom den mest folkelige og den mest moderne låten. Ingen overraskelse at det er Agnete Johnsen som gir oss årets mest edgy og mest utfordrende bidrag – bare synd favoritten ikke er en bedre låt. Verset er lovende, passe mystisk og atmosfærisk EDM. Men så kommer twisten; å ha et refreng som går treigere enn verset, snur dristig opp-ned på popforventningene våre, men grepet er adskillig mer interessant på papiret enn i praksis. Det er mulig stemme og karisma redder Agnete i finalen, for «Icebreaker» er ganske rare greier – og samtidig ikke rare greiene.
Vurdert av VEGARD ENLID