Arve Hjelseth og Jan Frode Haugseth stiller i en kronikk i Adresseavisen spørsmålstegn ved anvendelsen av rammeavtaler i offentlig sektor. Innvendingene eksemplifiseres med et par hodetelefoner som koster 1358,- eks mva. mer hos rammeavtaleleverandøren til NTNU enn det de gjør på Spaceworld. Videre vises det til at bruken av reisebyrå i visse tilfeller medfører at man ikke kan bruke spesielle rabattordninger.

LES OGSÅ KRONIKKEN: Gamle bilvaner lar seg endre

Ja, det finnes eksempler på varer/tjenester med en lavere pris enn man har oppnådd i en rammeavtale. Det kan imidlertid ikke tas til inntekt for at ordningen med rammeavtaler og profesjonalisering av offentlige anskaffelser er feilslått. Ei heller at NTNUs rammeavtale er dårlig. En dårlig rammeavtale er dessuten ikke et argument mot rammeavtaler, det er et argument for bedre rammeavtaler, og det er liten tvil om at både rammeavtaler generelt og felles, statlige innkjøp både sparer virksomhetene for unødvendige kostnader og frigjør ressurser til viktige samfunnsoppgaver. Jeg kjenner ikke den konkrete avtalen på NTNU, så jeg uttaler meg på generelt grunnlag. NTNU skal ha ros for å lage rammeavtaler med produkter som treffer behovene til sine ansatte. Det er grunn til å tro at helheten av deres rammeavtaler innenfor IKT-området totalt sett medfører lavere priser enn om de skulle lete fram den billigste butikken for hvert eneste innkjøp. Avtalen har tross alt kommet i stand etter en åpen konkurranse der leverandører i hele EØS-området har hatt mulighet til å gi sitt beste tilbud.

LES OGSÅ: NTNUs vindu mot byen trenger et nybygg

Dersom en virksomhet ikke hadde hatt rammeavtaler og den enkelte ansatte selv skulle lete etter rimelig varer og tjenester ville tidsbruken skutt i været. Det er ineffektivt. Og prosessene rundt betaling, reklamasjoner og oppfølging ville i beste fall vært svært tidkrevende. Det er åpenbart at rammeavtaler og tilrettelegging av effektive prosesser med bestilling, betaling og eventuelle reklamasjoner er effektivt for den enkelte virksomhet. Vi kan ikke ha det slik at det er like mange innkjøpere som ansatte i en organisasjon! Uten et innkjøpsregelverk ville vi hatt mindre konkurranse, ineffektiv bruk av ressurser og langt flere tilfeller av korrupsjon. Effektene av rammeavtaler og profesjonell innsats på anskaffelsesområdet er vanskelig å måle. De organisatoriske effektene handler om å legge til rette for enkle prosesser fra et behov er oppstått til endt garantiperiode. De kvalitative handler om rett kvalitet, standardisering og i noen tilfeller å kunne avstå fra kjøp. De prismessige effektene handler om at avtalene skal komme i stand etter åpen konkurranse og at prisene skal være gode. Totalt sett vil disse effektene gi en gevinst for den enkelte virksomhet selv om enkelte priser eller delprosesser ikke er gode nok. Slike elementer vil en profesjonell innkjøper vurdere når man må ta stilling til avtaleforlengelser eller fornyet konkurranse.

LES OGSÅ: Et helsevesen hvordan vi ikke kjenner det

Hjelseth og Haugseth mener avslutningsvis i sin kronikk at rammeavtaler bør kunne gjøres mer fleksible og at man bør vurdere bruken av dem når det de ikke gir de tiltenkte effektene. Det er jeg langt på vei enig i. Rammeavtaler er en av mulighetene en virksomhet har for å dekke sine behov innen enkelte områder. Rammeavtalene kan innrettes på ulike måter og man kan vurdere andre kontraktsformer og graden av fleksibilitet. En profesjonell innkjøper navigerer i dette landskapet og finner den beste løsningen for sin virksomhet. Videre profesjonalisering av anskaffelser og utvikling av rollen som innkjøper er nødvendig. Det offentlige kjøper for ca. 500 milliarder kroner hvert år. Anskaffelser er et eget fag der å begrense ressursbruken og få mest mulig ut av hver krone er essensielt. Heldigvis jobber flere og flere virksomheter med utvikling av den strategiske rollen til innkjøpsfunksjonen. NTNU er kjent for å ha kommet langt i dette arbeidet.

Difi ved Statens innkjøpssenter gjennomfører anskaffelser på vegne av hele statsforvaltningen. Så langt er det inngått statlige fellesavtaler innenfor tre områder. Flere er på vei. Hensikten med slike sentrale avtaler er effektivisering av statlig sektor. Allerede med de tre første avtaleområdene ser vi at kjøp i store kvanta lønner seg. Når staten samler seg og opptrer som ett konsern oppnås bedre betingelser enn den enkelte virksomhet kan klare selv.

Men også for Statens innkjøpssenter vil eksempler som det med hodetelefonene finnes, og den enkelte virksomhet vil finne eksempler på at produkter/tjenester har vært lavere priset i tidligere avtaler. Det totale bildet vil imidlertid være et regnestykke som i de aller fleste tilfeller medfører lavere priser. Det beste eksempelet på det er den nokså ferske, statlige fellesavtalen for kjøp av forbruksmateriell. Denne avtalen alene er beregnet til å kunne spare staten for ca. 90 millioner kroner pr. år (tilsvarende ca. 20 prosent).

De fleste vil synes det er en grei sum å spare på felles innkjøp av kontorrekvisita, toalettpapir og renholdsprodukter – selv om det av og til kunne lønnet seg for en enkelt virksomhet å slå til på tilbudet på toalettpapir i butikken over gata.