Lidenskap, engasjement og kreativitet var en gang studentens mantra. «Studentene våre har noen av de beste karakterene og de leser mest», er dagens.

I alle fall ifølge dekanen for juridisk fakultet ved Oslo Met, som uttalte dette en Dagsnytt Atten-sending i anledning at Professor Benedikte Moltumyr Høgberg hadde kritisert dagens studenter for å ha mistet sin glød og sitt engasjement for rettsstaten, til fordel for smarttelefonen.

Les også: - Skolene samsvarer ikke med unges virkelighet

Debatten Høgberg startet er viktig fordi den stiller noen grunnleggende spørsmål om hva en student egentlig er. Og videre, hva en professor, et universitet eller for den del en utdanning egentlig er. Disse spørsmålene er ikke bare av filosofisk og akademisk interesse for dem som romantiserer universitetet «slik det var før», men også spørsmål som har helt konkrete og praktiske implikasjoner. Streiken som foregår i Storbritannia nå, er et konkret eksempel hvor ansatte ved de forskjellige universitetene, gjør et enormt opprør mot instrumentaliseringen og kommersialiseringen av universitetene de har sett siden 1992.

Jeg tror Høgbergs kritikk i stor grad handler om det samme.

LES OGSÅ: Fraværsgrensa tvinger skulkerne til skolen

Poenget kan illustreres ved å sammenligne dekanens uttalelse på Dagsnytt 18 den 14.03.2018 med Høgbergs egne forventninger til studentene sine. Ifølge dekanen har man de beste studentene noensinne, ettersom karakterene deres er gode, og de leser mye. Ifølge Høgberg er idealet for en student snarere eidsvollmennene. Hun skriver «Christiania-bohemen satt i studiesirkler på barene i København; leste, diskuterte og drakk.»

Poenget er selvfølgelig ikke at studenter skal drikke (om enn det er viktig det og), poenget er som Høgberg sier det: «rettsstaten ble båret frem av lystige og nysgjerrige studenter som ivrig diskuterte på byens barer. Rettsstaten ble ikke født av brød og sirkus» Kort sagt: Studenter skal bry seg om faget sitt, og samfunnet det inngår i. Vi kan så spørre oss hvordan dette står seg i møte med dekanens uttalelse. Hvor gode karakterer får du dersom du «ivrig diskuterer på byens barer» hver eneste kveld? Eller for den del bruker tiden din for å «bære frem rettsstaten»?

Opptatt av debatt? Les også: Jeg er en av dem som klapper for dem som står frem, og jeg er en av dem som ikke tør

Poenget bør være åpenbart: Bruker du hver kveld på kritisk diskusjon og politisk engasjement, på bar eller ei, blir karakterene deretter, og lesetiden går ned. Diskrepansen mellom Høgbergs beskrivelse av hva en student bør være, og hva universitetet strukturelt sett forventer av sine studenter, er åpenbar. Dette er ingen kritikk av Høgberg, det er en stadfesting av at hun har rett. Studentene er ikke gode studenter, men – og her kommer kritikken mot Høgberg – det er ikke deres feil.

Fra barneskolen av blir vi lært opp til at kunnskap kun er noe som skal sørge for at vi mestrer det som kreves av oss, heller enn et gode i seg selv. Nasjonale prøver. Leseprøver. Deretter kommer karakterene som fortsetter frem til universitetet. Som Ken Robinsons nå legendariske TED-foredrag fra 2006 uttrykker: skoler dreper kreativitet. Det lider universitetene av.

Jeg vil ta det hakket lenger. Skolen dreper ikke bare kreativitet, den dreper meg, og den dreper oss. Det er ikke bare så enkelt som at skolen fornekter impulsene dine til å følge ikke-kommersialiserbare ideer. Den legger også skinnene foran deg fra 1. klasse rett inn i et arbeidsmarked hvor du gjennom 60-timers uker tjener slantene for et eller annet advokatfirma (om du skulle være så privilegert). Skulle du være et utskudd er det ikke lenge før du blir medisinert inn i rekkene.

Identiteten blir dermed knyttet til hvor mye min potensielle arbeidskraft er verdt på arbeidsmarkedet. Skal jeg lese en bok, er ikke spørsmålet om jeg kan lære noe, om dette gir meg glede eller utvikler meg som menneske, men om dette kan gi meg bedre muligheter på arbeidsmarkedet. Og dersom det viser seg at det skjer en finansiell krise året jeg er uteksaminert, fordufter denne verdien og jeg blir gående arbeidsledig i årevis, som Michael Hobbes skriver om i sin tekst Poor millenials.

Høgbergs problem er at studenter ikke er engasjerte. Studentenes problem er at hele verden forteller dem at de ikke skal være det, som da jeg lyttet til professor Jørn Øyrehagen Sunde, og som han sa «gikk ned med stanga til topps» ved å svare det jeg synes var interessant på eksamenen i rettshistorie og komparativ rett. Et fag jeg nå tar opp igjen for å korrigere E-en jeg fikk.

Dersom man åpner panseret til universitetet – eller skolevesenet som helhet – finner man et system som ikke verdsetter engasjement og kreativitet. Som David Blacker skriver i The Falling Rate of Learning tenderer dagens skolesystem mot å bli et system for barn og unge uten identitet, uten autonomi, som bare skal fylles opp med en viss kunnskap, med visse redskaper de kan tjene penger for andre med.

Høgberg har dermed pekt på et viktig problem, men det er ikke smarttelefonen. Det er et system som ikke ser på menneskene det styrer som annet enn potensial for samfunnsøkonomisk vekst.