Henrik Kristiansen flirer. Han kalles Kronprinsen av kollegene fordi han deler navn med avdøde prins Henrik av Danmark. Henrik Kristiansen er også dansk – som mange andre i Åfjord og Roan om dagen.
I det hele tatt er det mange nasjonaliteter blant de 350 som nå er i sving med å bygge med det som er et av de aller største industriprosjektene i Trøndelag noen gang:
Seks fjellområder er ekspropriert til vindkraftanlegg hvor det skal settes opp i alt 278 vindmøller. Over 240 kilometer ny veg er under bygging. Det skal oppføres seks transformatorstasjoner og 13 transformatorer, bygges seks servicebygg og i Åfjord er det anlagt en solid dypvannskai med et 40 mål stort kaiområde.
I tillegg er de godt i gang med den nye kraftlinja mellom Namsos og Surnadal som skal sørge for at vindkraften som produseres på trøndelagskysten blir distribuert og kommer inn på landets sentralnett.
Slik aktivitet synes og merkes.
Samene kjemper i retten
Mens sørsamer mellom Namsos og Åfjord har sittet i retten i Trondheim for å få vurdert hva de skal få i erstatning for ødelagte reindriftsområder på grunn av vindkraftutbyggingen, pågår en intens aktivitet i Roan og Åfjord på Fosen.
Reindriftsnæringens ønske om at i alle fall fjellområdet Storheia i Åfjord ble spart, er ignorert. Utbyggingen går slik utbyggerne vil. Til punkt og prikke. Så langt går alt i henhold til tidsplanen. Og fortsetter det, vil det bli satt full spenning på anlegget i Roan allerede den 1. oktober. Av de seks anleggene til Fosen Vind, vil Roan være det første som settes i drift.
Mister reinbeiter: Storheia-samene krever 120 millioner kroner.
Sørsamene: Bit for bit forsvinner landet vårt.
- Jeg kører kun vinger
I det store maskineriet har Henrik «Kronprinsen» Kristiansen én spesifikk oppgave. Han er sjåfør og kjører vingeblader fra kaia i Åfjord og opp på fjellet i Roan. Bare det. Han frakter ikke turbinhus eller andre komponenter.
- Ja, at køre vinger, det er jeg sgu god til, sier han og viser flagget han har i førerhuset. Det er et svensk et, som han har hengt opp slik at det ser ut som Ukrainas flagg.
- Jeg har en pige i Ukraine. Snart rejser jeg der hen på ferie, sier han. Og ler igjen.
Men så fort han har satt seg inn i trekkvognen med den lange spesialbygde Nooteboom-traileren på slep og startet motoren med 540 hestekrefter, er det full konsentrasjon. Lasten er verdifull.
Vingen er bredere enn førerhuset, det må tas hensyn til slik at den ikke kommer borti noe, forklarer Kristiansen. Bare en liten ripe i vingebladet kan ende i en dyr reparasjon. Han setter sin ære i å kjøre slik at ingenting skades.
Han demonstrerer hvordan den 61 meter lange doningen kan manøvreres gjennom en krevende sving. Sjåføren i følgebilen bak kan fjernstyre de bakerste hjulene på traileren. Hvis Kristiansen svinger mot venstre, kan følgebilsjåføren svinge bakhjulene mot høyre.
Flere skal komme: Bare i Trøndelag kan det bli 26 vindparker.
568 turbindeler skal opp på fjellet
Kristiansen kjører bil nummer 11 av de som frakter turbinkomponentene fra kaia til fjellet. Hver av de 71 vindturbinene som nå er i ferd med å settes opp på fjellet i Roan består av åtte deler - tre tårnfundamenter, et turbinhus, tre vingeblader og en såkalt hub.
Fortsatt ligger mange av de til sammen 568 delene lagret på kaia, selv om det har gått opp til tre transporter daglig siden begynnelsen av april. Når delene først er kommet opp på fjellet, monteres de umiddelbart. Vel og merke dersom vær- og vindforhold gjør det tillatelig.
Dagen Ukeadressa er i Roan, er forholdene perfekte. Så og si ikke et vindpust kan kjennes. Vi skal få overvære når et turbinhus heises og monteres. Antakelig også en vinge. Men bare på lang avstand av sikkerhetshensyn.
Prosjektleder Robert Yates passer på. Den eneste arbeidsoperasjonen han lar oss komme i nærheten av, er når en koblingsboks senkes på plass på et fundament. Men boksen, som senere vil få tredd en tårndel over seg, er for en minigjenstand å regne i forhold til tårnene, turbinhusene og vingene.
Store sår i naturen
Flere av vindmøllene på Roan-fjellet er allerede ferdigmontert. De er spektakulære, både på lang avstand og på nært hold, både i positiv og negativ forstand. De er enorme. Vingene svinger rundt i en diameter på hele 117 meter, like mye som Oslo Plaza er høy. For hver av de 71 turbinene er det sprengt vekk fjell og planert et tusen kvadratmeter stort område. På avstand kan plassene se ut som krater etter granatnedslag. Vegen som knytter dem sammen, er til sammen over 70 kilometer lang og bukter seg som en grå elv i landskapet. Langs kantene ligger sprengt gneis i mindre og større deler. Ikke vakkert, men en av Statkrafts representanter gjør oppmerksom på at det skal ryddes og revegeteres slik at naturinngrepene ikke skal se så voldsomme ut.
- Typisk trøndersk kystlandskap, kommenterer en i følget i bilen på vei opp fjellet. Men den en gang urørte Haraheia er ikke lenger til å kjenne igjen.
Yates peker mot en fjellknaus. Turbinhuset er på vei opp fra bakken. Den løftes av en enorm kran. Den skal settes på toppen av tårnet som er 87 meter høyt. Høyere tårn finnes, i Tyskland kan de rage 150 meter i været, men her på trøndelagskysten er vinden vanligvis så kraftig at så høye tårn ikke er nødvendig.
På toppen av tårnet skimtes to menn, de har klatret rundt 200 stigetrinn opp. To andre befinner seg i kranen, og på bakken står fire som hjelper til å manøvrere tårnhuset med kabler, forteller Yates. Operasjonen tar sin tid. Fra den heves fra bakken går det rundt 40 minutter før den settes på tårntoppen.
Strømkundene har til nå betalt 6,2 milliarder av vindkraftutbyggingen.
- Alt vi ser er vårt
En av dem som overværer manøveren er Bengt Eidem, kommunikasjonsdirektøren i Trønderenergi. Det er første gang han er på fjellet og ser på vindkraftanlegget Trønderenergi eier sammen med Statkraft og sveitsiske konsortiet som kaller seg Nordic Wind Power. Han er på tur sammen med vedlikeholdssjefen i Trønderenergi, Jan Olav Reistad. De fotograferer hverandre med vindmøllene på Bessakerfjellet i bakgrunnen. Dette anlegget som ble satt i drift for flere år siden, eies og drives av Trønderenergi.
- Alt vi ser er vårt, fleiper de.
- Og snart er det vi ikke ser også vårt, sier Reistad.
Møllene på Bessakerfjellet knapt rører på seg. Reistad tar en telefon og sjekker vindstyrken. Den er så vidt over to sekundmeter. Det forklarer saken, vindturbinene begynner å produsere først ved tre sekundmeter. Det er altså en elendig dag for vindkraftprodusentene.
Men for Yates og de andre i Vestas, som har produsert og levert turbinene, er det en bra dag. Skal de få turbinhus og vinger montert, må det ikke være sterkere vind enn 11 sekundmeter, forklarer han. Yates har jobbet for Vestas i ti år og vært på en rekke vindkraftanlegg. Men Fosen-prosjektet er det største.
Manneverden
Vindkraftanleggsplassen er en manneverden, ser det ut til. På kaia i Åfjord er Britt Lagerhus i Blue Water Shipping sjef og koordinerer transporten. På anleggskontoret på Haraheia er Anna Markiewicz eneste tilstedeværende kvinne. Hun er kvalitetsinspektør for Vestas og deler på jobben med en annen polsk sivilingeniør. Også hun kvinne. De jobber to uker hver.
- Vi kvinner har et annerledes blikk for ting. Turbinene må for eksempel være feilfrie. Det ser vi kvinner om de er, sier Markiewicz.
Hun har ikke tenkt så mye over at hun jobber i et mannsdominert miljø.
- Jeg føler meg som likeverdig medlem i et sterkt team. Å delta i et så gedigent prosjekt i et så vakkert land, er virkelig en stor opplevelse, sier hun.
Mangemilliard-prosjekt
Helikopterklapring høres i det fjerne. 420 kV-ledningen som skal føre vindkraften som produseres på Fosen ut på strømnettet, er under bygging. Ved den ene av de fire nye transformatorstasjonene som bygges i forbindelse med Fosen Vind-prosjektet, Hofstad som ligger i Storskaret nedenfor Roan-fjellet, er den siste masten i ferd med å settes opp. Helikoptre fra Heliscan frakter delene ut i terrenget.
I to år har pilot Håkon Gjersvold flydd komponenter til de 214 mastene som er satt opp mellom Namsos og Roan. Raskt og effektivt bringer han en av de siste «broene» ut - mens en ørn kretser bak helikopteret.
Kraftledningen fram til Åfjord skal være ferdig neste år. Også biten mellom Snillfjord og Surnadal. Forbindelsen mellom Åfjord og Snillfjord er planlagt å være ferdig først i 2028. Da er det brukt over seks milliarder kroner på linjen som bygges for å øke kapasiteten i sentralnettet og sikre forsyningssikkerheten regionalt, i tillegg til å distribuere kraften fra vindkraftanleggene.
På byggingen av selve vindkraftanleggene, de fire på Fosen i tillegg til de to på Hitra og i Snillfjord, brukes nesten det dobbelte – rundt 11 milliarder kroner.
Debattinnlegg: Vi ville oppleve følelsen av villmark ein siste gong før området blir ødelagt.
Energisjefen: -En pris verdt å betale
Og alt dette – vindkraftturbiner på fjell etter fjell langs trøndelagskysten og kraftlinjer gjennom reindriftsområder - for at Norge som egentlig har nok kraft fra før, skal bidra med fornybar energi i den såkalte klimadugnaden i Europa.
Bengt Eidem i Trønderenergi synes det er verdt det.
- Arealinngrepene er store, men slik er det med all industriutvikling. Det går på bekostning av urørt natur, men vi får noe tilbake i form av verdiskapning. Om vindenergien som produseres monner, avhenger av perspektivet. Trøndelag har opplevd å ha hatt for lite kraft og har høyere strømpriser en sør i landet. Det vil endre seg med denne utbyggingen. Det er mye positivt i den for vår region, også i form av arbeidsplasser og verdiskapning. Selv om det er motstand, særlig mot utbyggingen på Storheia, er det bred lokal tilslutning. Fosen Vind-utbyggingen er et ønsket prosjekt.
Klokken er 18.30 da Henrik Kristiansen setter seg bak rattet. Tre kjøretøyer følger etter hverandre, to med vinger og en med en tårndel. Konvoien eskorteres av politibiler. Andre trafikkanter langs blir bedt om å kjøre til side og stanse mens transporten passerer på fylkesveg 715 mellom Åfjord og Roan der anleggsveien tar av opp mot Haraheia.
I 2020 skal alle seks anlegg være ferdigstilt. Da blir det roligere tider i Åfjord og Roan. Og færre «fremmedarbeidere» på Fosen. Til å drifte anleggene trengs bare 40 – 50 personer.