Det er i kriser mennesker kan nå sitt potensiale

Pesten av Albert Camus er både den mest deprimerende og mest oppfløftende boka du kan lese akkurat nå.

Kriser gjør noe med folk: Pesten er både en metafor og noe helt konkret i boka med samme navn som innebar noe nytt i Albert Camus' forfatterskap da den ble utgitt i 1947. Nihilismen og det fremmedgjorte fra hans første roman er erstattet med en positiv tro på menneskene. 

Saken oppdateres.

Å bruke en dag i mars 2020 på lese og fordøye denne romanen er en intens opplevelse. Boka gir frysninger av ubehag, men først og fremst en positiv tro på menneskeheten, at vi har det i oss å bli bedre mennesker i krisetider.

I januar 1960, for 60 år siden, ble Albert Camus drept i en bilulykke, og det er derfor et ekstra fokus på den banebrytende franske forfatteren og tenkeren i 2020.

Forlaget Solum Bokvennen nyutgir i løpet av noen år alle nobelprisvinnerens bøker - blant annet hans tre romaner, Den fremmede, Pesten og Fallet. Christine Amadous nyoversatte utgave av Pesten var tenkt utgitt om en måneds tid, men er fremskyndet slik at digital utgave av boka utgis fredag 20.mars, fysisk bok i starten av april.

Det finnes en god del litteratur med smitte og pest som tema, ikke minst innen den moderne dystopiske sjangeren. Det er grunn til å nevne Daniel Defoes A Journal Of The Plague Year (utgitt i 1744 og handler om pesten i London 1665 - et verk Camus siterer fra i Pesten), Thomas Manns Døden i Venedig (1921, filmatisert 50 år senere) og Hanne-Vibeke Holsts to år gamle Som pesten. I sistnevnte er Camus og Pesten er en svært sentral referanse.

Døde for 60 år siden: Det er fortsatt et mystisk slør rundt bilulykken som drepte den franske nobelprisforfatteren i januar 1960.  

Pesten er selve referanseverket. Og det er ikke uten grunn at den nå plutselig i 2020 igjen er på tredjeplass på boklistene for skjønnlitteratur i Italia, at salget har økt svært merkbart både i Frankrike og Storbritannia, og også Japan og Sør-Korea i de siste ukene.

Jeg har hatt en ute av kroppen-opplevelse med Albert Camus også tidligere. Jeg var 20 år vinteren 1978-79 og hadde klart å få tak i The Cures første single Killing An Arab. Teksten tar utgangspunkt i kjerneøyeblikket i Camus' første roman Den fremmede, da hovedpersonen skyter en innfødt araber på stranda. På en ettermiddag / kveld leste jeg boka mens jeg drakk en flaske hvitvin og spilte The Cures single om og om igjen. Jeg følte meg svært fremmedgjort og fremskredent intellektuell da kvelden ble avsluttet på diskotek Strossa i Studentersamfundet.

LES OGSÅ: Gebhardt har en bønn, ta korona på alvor!

Jeg leste også de andre romanene hans. Men Pesten beit seg ikke fast på samme måte. Ikke før nå, da jeg fikk en ny ut-av-kroppen-Camus-opplevelse mens jeg leste boka akkompagnert av nyhetsbulletiner om koronasmitte lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Gjennom 350 sider hadde jeg nærkontakt med pestsituasjonens mange faser av fornektelse.

Tross forskjeller i geografi, tid, kultur og smittesykdommens manifestasjon er det ikke vanskelig å kjenne seg igjen. I langvarig diskusjon om man skal definere utbruddet som en pest, kraftige diskusjoner om scenarier for smittespredning og dødstall, alle som ikke tar smitterisikoen alvorlig. Og så videre. Og avisoverskriftene sier sitt:

...Bladene der ordet ‘Pest’ lyser imot en. ‘Vil vi få en pest-høst? Professor B. svarer: Nei.’ ‘Tallene fra 94. dag med pest: 124 døde.’

Det kommer også tider med rasjonering, økning i kriminalitet, og hardt press på bymurene. Situasjonen tilspisser seg gjennom måneder med pest, men det er likevel mange elementer i historien som det er lett å relatere seg til, ting jeg ikke ville lagt merke til om jeg hadde lest boka to uker tidligere. Men det Albert Camus skrev for snart 75 år siden har relevans for det jeg ser rundt meg i dag.

LES OGSÅ: Korona får fart på digitalkulturen

Pesten er satt i den algeriske havnebyen Oran. I romanen, som foregår en gang på 1940-tallet, har den rundt 200 000 innbyggere. Tematikken er raskt på plass, med en død rotte utenfor kontoret til doktor Rioux. Vaktmesteren blir sint, det finnes ikke rotter i hans bygg. Noen pøbler må ha plassert den der. Snart er det døde rotter over hele byen. Så er det menneskene som får unngjelde, med voldsomme og skremmende sykdomsforløp av byllepest.

Albert Camus debuterte med Den fremmede i 1942, forfatterskapet og tenkningen hadde tatt en markant ny retning da Pesten kom fem år senere. Andre verdenskrig var over, han hadde flyttet fra den gamle kolonien Algerie til selve Frankrike. Fremmedgjorthet og distanse var fortsatt et element, men måtte vike for positiv tro på det gode som grunnstemning i boka.

LES OGSÅ: Jobber som planlagt, det er lenge til sommeren

Pesten sentrerer spesielt rundt fire personer. Legen Rioux, journalisten Raymond Rambert, rentenisten Jean Tarroud og den lett tvilsomme Cottard har forskjellige forhistorier. Legen er bokas hovedperson, en svært sentral person i byen, og atskilt fra sin kone som er under medisinsk behandling utenfor bymurene, journalisten er egentlig uinteressert i menneskene i Oran, han vil tilbake til Paris for å møte sin forlovede og oppleve lykken. Tarroud er distansert, holder seg for seg selv på hotellrommet, noterer sine observasjoner fra en underlig by. Sprit- og tobakk-smugleren Cottard var i ferd med å ta sitt eget liv fordi politiet var etter ham, og et langt liv i fengsel ventet. For ham kom pesten og unntakstilstanden som en velsignelse.

Mye skjer i livene til disse fire, og noen markante skikkelser til, i løpet av månedene denne romanen varer. De forenes i mer eller mindre frivillig sanitetsarbeid. De har lett etter en retning i livet, en mening med det hele, og nå snubler de nærmest over den.

I romanen er pesten både en metafor og noe helt konkret:

- Jeg vet bare at vi må gjøre alt som står i vår makt for ikke å være pestbefengt og at dette er det eneste som kan gi et håp om fred, eller i det minste en god død. Det kan hjelpe menneskene og om ikke redde dem, så i det minste påføre dem så lite ondt som mulig, iblant til og med noe godt, sier Tarroud.

Det er vel og merke ikke bare hovedpersonene personlig som opplever økt erkjennelse og mening, men hele byen, samfunnet som helhet. Da de første rottene kommer tilbake i byen snur stemningen. Pesten fungerer som en renselse.

Pesten er et storverk innen den moderne litteraturen, og jeg yter ikke bokas litterære kvaliteter rettferdighet ved å koke ned essensen i boka til en tro på det gode i mennesket. Men det gir en god følelse å lese den på dette viset i 2020. Vi får inderlig håpe vi ikke kommer i nærheten av omkostningene for hovedpersonene og de andre i Oran; men kanskje vi også våkner med nye erkjennelser og positivt påfyll når også koronautbruddet er historie?

På forsiden nå