DeLillos fører an i progrockens comeback

En uventet bieffekt av Covid 19, er oppsvinget av en periodevis utskjelt musikksjanger.

Spiller hele albumet på konsert: DeLillos spiller albumet Evige Dager fra start til mål på konserten i Verkstedhallen fredag kveld.  Foto: Veronica Van Groningen

Saken oppdateres.

DeLillos i Verkstedhallen fredag kveld blir spesielt. Det er den første rockekonserten i Trondheim siden forrige nedstengning i desember.

Men det blir spesielt også fordi konserten består av at de spiller sitt 19. album «Evige dager», som utgis samme dag, fra start til mål. Det er et konseptalbum, et progrockalbum, må vite. DeLillos er ikke alene om å ha komplisert musikken sin i løpet av den avsosialiseringsprosessen vi har vært gjennom de to siste årene.

LES OGSÅ: Kulturfolket demonstrerte mot koronatiltak

På tampen av august 1966 avsluttet The Beatles sin siste USA-turné, etter det ble studioet den viktigste arenaen deres. Det var ikke vanskelig å høre på musikken at den var et resultat av møysommelig studioarbeid og friheten som lå i at de ikke lenger var musikalsk begrenset av hva de kunne gjenskape på en scene. Ambisjonene tok dem til himmels.

En bieffekt av at The Beatles sluttet å turnere var at den progressive rocken, sjangeren progrock, dermed ble unfanget. (Ja, det var absolutt noen andre involert også, men her tar vi kortversjonen.) Progrock på sitt beste kunne være alt fra følsomme ballader av Greg Lake, via lekne, melodiøse konseptalbum som Jethro Tulls «Thick As A Brick» til høyenergisk mitraljøserock fra Motorpycho. Men det ble sannelig mange høye skuldre og kjedesommeligheter også.

LES OGSÅ: Enda en kjedelig kirkekonsert, tenkte Stein Roger Bull

Progrocken skal ha æren for én ting, den var den direkte årsaken til at punken oppsto som motreaksjon. Prog forsvant som rockens hovedgren mot slutten av 1970-tallet, men har holdt seg levende som subsjanger.

Trønderprog: Soup-albumet Visions ble utgitt før jul.  Foto: Lasse Hoile

Det glimrende trønderske bandet Soup har sikkert lenge kunnet defineres som progrock. Men det er først med «Visions», som kom før jul at det er den virkelig opplagte båsen å sette dem i. De fem, med vokalist Erlend Viken som mest profilerte medlem pøser på med synth, gitarer og strykere, og på Visions også blåsere i de fem lange og mangefasetterte låtene.

LES OGSÅ: Sa opp ansatte og kastet ut alle leietakerne

«Visions» har små hint fra Mike Oldfield, spesielt i gitaren, og til Peter Gabriels Genesis i vokalsporene. Det ligger ganske mye Sigur Ros her også, og helt sikkert en rekke andre og nyere band jeg aldri har hørt om. Første gang jeg hørte plata ble jeg mer imponert enn grepet. Men den vokser for hver høring. Spesielt låtene «Kingdom Of Color» og «Crystaline». Men jeg må medgi at jeg liker Soup enda bedre når det er mer energi og noe løsere snipp enn det er her. Men imellom alle dvelende nyanser og den durkdrevne dynamikken: Det er melodier her, nydelige melodier.

Det er det sannelig også i DeLillos-albumet. I like store grad som mange av de beste albumene i en imponerende karriere. Her er «Beskjeden mann», en absolutt Lars Lillo-klassiker og her er Lars Beckstrøms «Tre små ord», bare for å nevne to høydepunkter. Gode låter ligger i bunn, de er bare anrettet på uvant måte.

Byprog: DeLillos har skapt et konseptalbum i løpet av pandemien.  Foto: Veronica Van Groningingen

Albumet er spilt inn live i studio, med klassisk rockbesetning, med elgitar som det totalt dominerende instrumentet. Det er ikke mye jåleri sånn. Det er innpakningen, med mange korte instrumentaler mellom låtene som gjør albumet spesielt.

Jeg gleder meg til å oppleve dette live, og albumet vil bli stående som en fin og spesiell blomst i deLillos-katalogen. Men aller best er at nå som de gjort noe såpass annerledes kan de komme tilbake og være gode gamle deLillos på neste album.

Om ikke «Evige dager» er prog nok for deg så har du en godbit i vente neste uke. 28. januar utgis nemlig «A Journey Through the Life of Peder Balke 1804-1887». Det er den eminente keyboardisten Lars Christian Narum (Hellbillies, Narum) har dannet progrockgruppa Bresk sammen med sønn Peder Narum (trommer) og bror Jon Anders Narum (bass). Albumet er instrumenal gjennomgang av livet til landets fremste landskapsmaler, men jeg får enda sterkere assosiasjoner til keyboardlegende Keith Emerson. I hvert fall på deler av albumet er vi tilbake til Emerson, Lake & Palmers heftige synthklang fra inngangen av 1970-tallet.

Bygdeprog: Tre blad Narum har laget et konseptalbum inspirert av Peder Balkes kunst.  Foto: Annette Hveem Narum

La gå at jeg gleder meg enda mer til neste Narum-plate, det er heftig dette også. Og trolig er disse tre albumene bare toppen av isfjellet. Vi kommer til å merke fremover at mange dyktige musikere har hatt mye alenetid de siste to årene.

På forsiden nå