«Jeg reiser alene» er en velspilt adopsjon av Tore Renbergs roman «Charlotte Isabel Hansen» og formidler livet til Jarle Klepp syv år etter den fuktigste natta i 1989. Fyllekula som endte som et bedugget one night stand med Anette Hansen fra Solan førte til.. hold fast.. ei datter på syv år.
Handlingen er veldig ulik historien i den tidligere produserte filmen om Jarle Klepp, «Mannen som elsket Yngve», hvor livet var et stor dilemma mellom hvem man skulle ligge med og hva man skulle høre på. I «Jeg reiser alene» har Jarle vokst. Han drikker fortsatt øl, røyker seg fordervet av tobakk og lytter til indierock, men han har blitt eldre. Han lever livets roser mellom føttene på Herdis Snartemo og ser på Proust og Adorno som sine nært beslektede familiemedlemmer. Det er deilig å se at den sinnsforvirrete rødtoppen har vokst seg grønn på livet. Det bekymringsløse studentlivet blir sårt dratt inn i en virkelighet Jarle ikke kan komme seg ut i fra, denne gangen. Han må konfrontere verden med ei datter på syv år. Alt blir plutselig en realitet.
Selv om man kanskje savner den bastante og arogante humoren til Helge Ombo fra «Mannen som elsket Yngve» veier kompisen til Jarle, Hasse, opp med en måte å takle hele den «satan, jeg har fått ei datter på syv år» stemningen på. Han lirker seg ut av forelesninger om filosofi og møter livet i ansiktet, noe også Jarle gjør etter hvert. Det er morsomt og det er herlig.
Regissør Stian Kristiansen er flink, også i denne filmen, til å få fram bokens budskap ut på lerettet. Selv om det er mye som mangler og mye jeg helst skulle ønske fikk plass på film, er dette en så over hodet mulig kliss-lik-boka film som du får det. Den skildrer godt forholdet mellom Jarle og datteren, og forholdet dems til både Hasse, Grete, moren til Jarle og de andre. Boken var i utgangspunktet skrevet for film, da Tore Renberg fikk idéen til boken etter å ha sett «Mannen som elsket Yngve» for tredje gang.
