Orgelfest: Motorpsycho og Ståle Storløkken
Nidarosdomen
Publikum ca. 1200
Det er ikke få som har tatt turen til vår nasjonalhelligdom denne mørke høstkvelden. Spente publikummere, deriblant denne anmelderen, strømmer til praktkirken. Vi venter alle på Trondheims rockestolthet, Motorspyscho, og jazzguru, organist og komponist Ståle Storløkken. Sist Storløkken inviterte med seg trioen var under fjorårets Moldejazz. Under Olavsfestdagene leverte han en fantastisk midnattskonsert i samme kirke under Jazzvaka. Motorpsycho fikk vi sist oppleve på trøndersk jord da de på sensommeren sto presset sammen på en scene under Eat The Rich-festivalen på Svartlamon. Men dette blir noe helt annet. På programmet står rykende fersk musikk av Storløkken, tilpasset det praktfulle akustiske kirkerommet.
Det hele begynner rolig. Lydcollager spres utover og treffer oss gjennom de mange høyttalerne som er spredt utover kirkerommet. Flotte og utfordrende harmonier bæres frem fra Steinmeyer-orgelet og suppleres med eksperimentelle trommer, gitar og bass. Det hviler et slags spøkelse over musikken, og spenningen er eksentrisk. Det praktfulle rosevinduet dekkes av et spektakulært lysshow som understreker musikkens mystikk og klangfarger.
Musikken bygger deg gradvis opp. Langsomme tonemalerier er med ett byttet ut med en herlig og kraftfull bassgang i ekte rockestil. Og det er denne musikalske bredden som gjør denne konserten til en så stor og spesiell opplevelse. Å finne en sjanger er så å si umulig. Elementer fra samtidsmusikk, rock, tidlig kirkemusikk, jazz, fusion, etniske toner og klassisk glir over i hverandre til en herlig enhet. Her går det fra de sarteste orgeltoner til harde gitarriff. Det er både melankolsk og vakkert, hardtslående og røft.
I sentrum fra orgelplass sitter altmuligmannen Ståle Storløkken foran «instrumentenes dronning», det praktfulle Steinmeyer-orgelet. Klusterakkordene biter seg fast og får hårene til å reise seg. Det er så massivt og så flott! Rundt ham står Snah, Sæther og Kapstad, alle godt gjemt bak instrumentene. For ser vi bort ifra det fantastiske lysshowet (Pekka Stokke), er det ikke sceneprestasjonen som står i sentrum.
Det er ikke annet enn deilig å lene seg tilbake å høre disse eminente musikerne. Samspillet sitter perfekt og hver og en imponerer også solistisk.
Anmeldelsen er basert på konsertens første time.
