Motorpsycho and Ståle Storløkken: THE DEATH DEFYING UNICORN

Motorpsycho og deres medmusikanter spenner opp et enormt lerret på dette dobbeltalbumet. I tillegg til Ståle Storløkken, som her er et fullverdig medlem av bandet, har Motorpsycho med seg både Trondheim Jazzorkester, Trondheimsolistene og Ola Kvernberg. De som ut fra dette antar at musikken går i mange ulike retninger, har helt rett.

Prosjektet startet som et bestillingsverk til Molde-jazz i 2010, men har gjennomgått flere endringer i innspillingsprosessen. I Molde var musikken helt instrumental, og publikummere som trodde de skulle på en rockebegivenhet med Motorpsycho var ikke helt fornøyd etterpå. Nå inneholder verket åtte sanger som er flettet inn i helheten.

Det er nok en fordel. Sangene, som har en overordnet handling om en problematisk skjøreise, binder det hele sammen og skaper en rød tråd. Det er nødvendig. Ellers kunne dette blitt et utflytende prosjekt. Det er løst nok i kanten som det er.

Motorpsycho har vist stor allsidighet ved en rekke tidligere anledninger – men her tar de større sjanser enn kanskje noen gang. Musikken beveger seg fra noe i nærheten av streit rock til eksperimentelle lydlandskaper og samtidsmusikk. Mellom disse ytterpunktene er musikerne innom symfonisk rock, jazz-rock og litt av hvert annet. Hvis man skal sette én merkelapp på det hele, må det bli progrock med klare referanser til eksperimentvillige britiske band på sent 60- og tidlig 70-tall.

Tittelen, som på norsk omtrent betyr «Den dødsfornektende enhjørningen», sier noe om den overordnede atmosfæren. Albumet er, som undertittelen fastslår, «A fanciful and fairly far-out musical fable».

22 usedvanlig dyktige musikere i ulike sjangre er i aksjon, og hele verket er forrykende spilt. Hans Magnus Ryans gitarer utmerker seg som alltid, og Ståle Storløkkens gamle synthesizere passer perfekt sammen med Motorpsycho. Olas Kvernbergs fiolin utvider lydbildet og er et viktig soloinstrument i denne sammenhengen. Blåserne i Jazzorkesteret og strykerne i Trondheimsolistene gjør enkeltvis mindre ut av seg, men bidrar til at deler av albumet får en overveldende lyd.

Selv måtte jeg streve en del før jeg fikk taket på det hele. Verket er så innholdsrikt og er innom så mange sjangre at det er vanskelig å bli begeistret for alt. Men musikken vokser for hver gjennomspilling, og når det hele avsluttes med den majestetiske «Into The Mystic», har man vært gjennom en fascinerende reise. Høydepunktene er så sterke at man bærer over med at ikke alle landskap er like spennende.

Høydepunkt: «Through The Veil»