I Norge er det fristende å kalle «Philomena» en rørende og opprørende Tore-på-sporet-film. For den er det også. Samtidig bør det understrekes at den dyktige veteranregissøren Stephen Frears og manusforfatter Steve Coogan (mest kjent som komiker) har gjort noen valg som balanserer «Philomena» til en film som har mer ved seg enn det først kan se ut som.
I England kalles historier som denne «human interest stories». Filmen presenterer på raffinert vis sjangeren, gjennom Coogan i rollen som arrogant, fallert journalist, som i første møte med skjebnedramaet han skal rulle opp, forteller kvinnen som tipser ham om at han ikke gjør slike saker.
Saken er Judi Dench, som på slutten av livet åpner lokket på en historie om et barn som ble tatt fra henne etter hun ble sendt i kloster for å føde på 50-tallet i Irland. Motvillig tar journalisten på seg å prøve å oppspore hennes bortadopterte sønn. På veien avslører han en skandale som fortsatt skaper rystelser i Irland, med «salg» av barn fra enslige mødre fra irske kloster til velstående amerikanere.
Mer bør ikke røpes, om en film som presenterer en ladet, rørende historie tilforlatelig og godt. Det er smått genialt å ha Judi Dench som den enkle, folkelige kvinnen på jakt etter sin sønn mot Steve Coogan som kynisk, arrogant og lett dekadent journalist. Selv om Coogan bare spiller slik han alltid gjør, gir humoren og kontrasten til Dench historien flere dimensjoner og finalen ekstra gripende.
Anmeldere avfeier av og til filmer som dette som «tåreperse», men «Philomena» er bunnsolid, gammeldags filmhåndverk med moderne vri. Religiøse maktpersoners overgrep mot unge kvinner under moralsk flagg brettes ut på overraskende nyansert vis i møte mellom journalistens rettferdige harme og den aldrende kvinnens stillferdige fortvilelse. Judi Dench er formidabel og Steve Coogan har neppe brukt sin komiske begavelse på vektigere vis.
