Det skjer dessverre ikke altfor ofte, at vi møter en lidenskapelig servitør som ikke bare kan menyen og vinlista på rams, men som også tar alle spørsmål på strak arm, vet når han skal stikke hodet innom og når tiden er inne for å servere unyttig nerdekunnskap, om for eksempel vin.

– Mest imponerende er at han tenker et steg foran oss, sier anmelderkollega Mats etter at servitøren ubedt kommer med ekstra fat og bestikk, slik at vi kan dele forrettene.

– «Sharing is caring», sier servitøren som stadig er innom for å høre hvordan det går.

Er Smakspolitiet gjenkjent? Kanskje, kanskje ikke. Men at servitøren skal ha lest seg opp på råvarer, hvilke retter som går sammen til hvilken vin eller øl, og ikke minst hvorfor den vinen eller ølen matcher – i løpet av de skarve minuttene som gikk fra vi entret døra til vi fikk menyen – det er umulig. Vi ser og hører at også de andre gjestene i lokalet får like mye, og god, oppvartning. Slik service løfter hele restaurantopplevelsen og gjør det lettere å tilgi glipper fra kjøkkenet. Men også der klarer Bari seg bra.

Flytter ikke

I etasjen over oss ligger Frati, Trondheims første italienske restaurant. Frati bytter lokale i løpet av våren, mens den litt mer dresskledde og trendy lillebroren Bari på gateplan, holder stand i Munkegata. Bandene The National og Lukestar veksler på spillelisten, i det noe krinklete, men samtidig koselige, lokalet.

– Fin lokalitet, det er godt å sitte inne i varmen og se folk utenfor haste etter bussen i snøstorm, sier Mats. Menyen er kort, men likevel variert, med enkle, italienske retter – og burger. I tillegg finnes «Ukens 3-retters», sympatisk priset til kr. 298. Vi velger fra hele menyen og starter med et ost og salami-fat, samt dampet blåskjell. Vi får mild Mortadella Bologna-pølse, smaksrik parmaskinke og en sterk Ventricina-salami. En riktig diger bit norditaliensk Taleggio-ost, noen skiver moden Peccorino og oppi det hele noen biter «Jørns Brie» fra Fana, en hvitmuggost som slett ikke kommer dårlig ut av det.

Det er en stor mengde gode råvarer på fatet, til 168 kroner. Ferskt brød og aioli har også ankommet.

Ikke gjennomført autentisk italiensk, men veldig godt.

Kikerter med kveite

Blåskjellene er dampet i øl, noe jeg ofte føler gir en litt innestengt smak. Den friske sjøsmaken får liksom ikke utfoldet seg fullt ut. Mats er enig, i dette tilfellet.

– Retten mangler syre, sier han. Men skjellene er gode, de er mellomstore og kjøttfulle, vi finner ikke et eneste ett som ikke kan spises – en sjeldenhet på restaurant i Trondheim, vanligvis finner vi noen lukkede. Ølen vi drikker til skjellene passer perfekt, en Brooklyn Silver Anniversary Lager.

Så over til kikertsuppe basert på kyllingkraft, med kveite og vårløk. Suppa har en myk og jevn konsistens med moste kikerter, i bunnen skjuler en fin bit kveitefilet seg, og med litt ekstra salt er det en fortreffelig og delikat rett. Og som skapt for servitørens vinanbefaling, piemonterødvinen San Luigi Dolcetto di Dogliani. Vi smetter også inn en salat med parmaskinke før hovedrettene, igjen en enkel rett med noen salatblad, ruccola, tynne flak parmaskinke og en fruktig olivenolje. Nam!

– Avansert er det ikke, men veldig godt, istemmer Mats.

For varm pasta

Den italienske stilen med enkle og gode retter holdes fortsatt i fokus når vi kommer til hovedrettene. Skjønt, det svikter litt på Mats' tallerken. Pastaputer fylt med ricotta og spinat, omgitt av parmesan og salviesmør, kommer kokvarmt på bordet. Bunnen av fatet er dekket av farlig varmt vann, pastaens kokevann.

– Dette er vassent og ingen kremete smørsaus med salvie, sier Mats skuffet.

– Retten er forsåvidt delikat, men litt tam. Den mangler salt og syre, og føles for søt. Den mangler balanse, fortsetter Mats.

På min side av bordet ligger et digert kjøttstykke på fatet. Porchetta; utbeinet, rulla svineribbe, langtidsbakt i ovnen med masse gode krydder. Om lag halvparten av svoren utapå rullen er sprø, og de stykkene er nydelige. Under kjøttet ligger stekte grønnsaker, spesielt paprikaen er velsmakende og knasende i konsistensen. Med sprø svor på hele rullen, ville jeg lett spist opp hele retten.

Vinen er igjen en fulltreffer. Kraftige saker. Poliziano Vino Nobile di Montepulciano på sangiovese-druen. En elegant bulldoser.

Fine priser

Etter dette er jeg så mett at dessert ikke frister. Men Mats er gira, etter sin lette og mindre vellykka hovedrett. «Sorbet – en kule» blir mitt valg. Et lykkelig, sådan. Sitronsorbeten er perfekt balansert, skikkelig syrlig, passe avdempet med sødme, det er nesten så jeg får appetitten tilbake. Mats går for is med bær, veldig mye bær i forhold til is viser det seg, og alt sånn helt passe.

– Helt greit, men ikke noe å skrive hjem om.

For ett ost- og skinkefat, suppe, blåskjell, parmasalat, to hovedretter, to desserter, to øl og seks glass vin, ender regninga på kr. 1843. Det er veldig greit. Stappmette ruller vi ut på Munkegata.

Total: Et tipp topp «bare stikk innom»-sted der du kan spise mye eller bare ta et glass, i selskap med god fagkunnskap og gode råvarer.