Midt mellom kunst og kitsch

The Fjords' debut er ikke lett å bli klok på, men den har det viktigste.

Substans under overflaten: The Fjords trår nær parodien og kitschen både i sin visuelle og musikalske estetikk, men låtkvaliteten viser at de har mer substans enn som så, mener vår anmelder. 

Saken oppdateres.

«This life's not for beginners, but you should know that I tried», synger The Fjords' Petter Vågan i en besnærende verdensvant og dekadent Bryan Ferry-croon; de første 45 sekundene av åpningslåten «Polaris Breach» er oppsiktsvekkende gode, og skrur opp forventningene til at trondheimsbandet kan ha laget en klassisk debut. Og fortsettelsen? Glimtvis like fenomenal, jevnt over flott - men heller ikke uten forbedringspotensial.

LES OGSÅ: Verdenslansering for The Fjords

Petter Vågan og hans The Fjords har hatt en oppstigning så rask at det kunne fått noen og enhver til å miste pusten. Det er ikke mer enn halvannet år siden det som da var et enmannsprosjekt kom til overflaten. Gode kritikker fra mange hold til tross – det har gått såpass fort at jeg så fram mot «Silhouettes» mer som en grunnmur enn som Vågans ferdige byggverk. Så ble plata, på grunn av en eksepsjonell og omdiskutert video til singelen «All In», utsatt og oppjustert til en prioritert internasjonal lansering. Plutselig er den blitt enda viktigere enn den var ment å være. Fra å være et slags visittkort, med tillatelse til å prøve og feile, er «Silhouettes» blitt noe mye mer karrieredefinerende – med desto større fallhøyde.

LES OGSÅ: Hypervoldelig musikkvideo vekker internasjonal oppsikt

Plata er ikke så lett å bli klok på. Ikke fordi den er spesielt vrien eller mystisk, men fordi den faller litt mellom det trendy og det klassiske. Kanskje ikke siden Analogue Orchestras «Back to Stereo» (2003) har det kommet et alternativt popalbum fra Trondheim med mer glanset overflate enn «Silhouettes». Her er det ingen frykt for det majestetiske og pompøse, i alle fall, de kvier seg heller ikke for å framstå nærmest parodisk «arktiske» i alt fra lydbilder til pressebilder - og navn. De står med ett bein i kunsten og ett i kitschen, med tyngdepunktet svaiende mellom inderlighet og kontrollert distanse. Så blir det et forhandlingsspørsmål hvorvidt dette er uttrykk for en kunstnerisk visjon som ikke helt har festet seg, eller om det er et villet spenningsforhold.

Om en hører på The Fjords med et halvt øre, er det lett å tenke at produksjonen låter som en million dollar mens melodiene er hakket for anonyme. Etter gjentatte runder er det derfor overraskende å konstatere at det er selve råmaterialet, melodiene, som vil leve lengst på denne plata, mens lydbildet har mindre selvtillit (unntaket er tittellåten, der et voldsomt arrangement løfter en anonym melodi etter hårene).

Vågans vokal er og blir bandets beste kort, der den legger seg vekselvis tett opp mot nevnte Ferry, Jeff Buckley og James Blake. Han har en sikker popforståelse og -teft, ingen selvfølge blant alle de jazzutdannede musikerne som har tatt steget over i popmusikkens verden de siste årene. Det gir seg utslag i tydelige og nydelige melodier som ofte klarer å trenge gjennom den islagte estetikken og berøre noe varmt og dypt menneskelig.

Heldigvis er det lummert under en glinsende overflate, med tekster om savn, avmakt og utilstrekkelighet – men er det lummert nok? På noen låter kunne jeg ønsket meg flere ytterligheter og dristigere sprang. For eksempel når de i refrenget på «Part of the War» flørter med EDM i refrenget, men skammer seg litt og gjemmer bort de kommersielle elementene i miksen og senker antall BPM akkurat nok til at den blir vrien å danse til.

Stort sett treffer likevel «Silhouettes» langt oftere enn den bommer. Åpningslåten er nevnt, «House of Glass» har et refreng så herlig forløsende at Highasakite ville gitt mye for å ha skrevet det, mens singelkjente «All In» er og blir en kanonlåt. Her bygger bandet et sakralt, mektig slott av en låt rundt to små enkle, men smellvakre melodifigurer, og lukter på perfeksjonen.

Selv om magefølelsen murrer om at bandet vil lage enda bedre plater med flere ekstremkvaliteter enn dette, og at femmeren og verdensgjennombruddet derfor lever farlig, ligger det store lovnader gjemt i grunnstoffet her. Alt det andre er lettere å skru til. Slett ikke verst fra en gjeng nybegynnere.

Høydepunkt: «All In»

Anmeldt av VEGARD ENLID

 
På forsiden nå