Etterlatt på Mars

Matt Damon fyller tida godt som astronaut etterlatt på Mars, i brukbart planetdrama som alt kan virke litt utdatert.

Mye sand: Matt Damon imponerer mer enn filmen, i «The Martian» om en amerikansk astronaut som våkner alene på Mars. 

Saken oppdateres.

Hvis ukas meldinger fra Nasa om funn av vann på Mars viser seg å stemme, gjør Matt Damons astronaut i «The Martian» mye og farlig arbeid forgjeves i Ridley Scotts nye filmatiske romferd. Etter en ulykke under en Nasa- ekspedisjon til Mars våkner nemlig Damon alene på planeten. Lite mat og utsikt til hjelp først om noen år, gjør botanikerens forsøk på å lage vann sentralt i hans kamp for å overleve.

Filmens univers er såpass godt etablert at eventurelt ny kunnskap om vann på Mars ikke er av de viktige grunnene til at «The Martian» overbeviser mer stykkevis enn helt. Siste halvdel gjør filmen ganske langt unna å være blant Ridley Scotts beste, men i likhet med hans forrige filmatiske ferd i verdensrommet, «Prometheus»(2012) er den av de litt bedre veteranen har gjort de siste åra, etter hans forrige mesterlige film, «Black Hawk Down»(2001).

Sett med norske øyne er Aksel Hennie stødig nok i birollen som staut tysk astronaut, selv om det er grunn til å presisere at det er snakk om en liten birolle. I motsetning til fjorårets «Hercules» er «The Martian» en a-film og bedre CV-materiale for Hennie, selv om det ikke er snakk om interplanetarisk thriller på nivå i nærheten av «Alien»(1979) eller «Blade Runner»(1982) fra Scotts hånd.

Les anmeldelsen av «Hercules»: Trønder-amasone i nesten-kalkun

Det er litt urettferdig å bruke to av filmhistoriens beste filmer som sammenligningsgrunnlag for en ny Scott-film. Derfor er det mer relevant å se «The Martian» som ok, voksen 3D-underholdning et sted mellom Alfonso Cuaróns «Gravity»(2013) og Duncan Jones underkjente «Moon»(2009). To svært gode filmer som begge tar for seg et menneske i krise, langt fra Jorden.

Mange vil trekke parallell mellom Matt Damons rolle her og Sandra Bullocks i «Gravity». Begge er «lost in space» og møter store utfordringer i forsøk på å få beina på Jorden igjen. Begge filmene er i 3D. Mens det er mer eksistensiell bunn i «Gravity», er «The Martian» mer en hyllest til vitenskap, Nasa og modige astronauter i kamp for å klare det tilsynelatende umulige.

Scott og hans polske fotograf Dariusz Wolski får en del ut av forsøket på å visualisere Mars i 3D, men planeten lever ikke helt opp til forventningene på lerretet. Matt Damon imponerer mer, som eneste skuespiller i mange scener og mange av de beste. Det er dristig, men ikke helt vellykket å gi ham så lite forhistorie å spille på, utover kunnskapen som botaniker. Humor, selvironi og fin bruk av diskomusikk fra 70-tallet liver opp i goldt landskap.

Mens Duncan Jones klokelig unngikk å bruke space-pop av sin berømte far, David Bowie i «Moon», smører Ridley Scott til med Bowies «Starman» i dårlig motivert og lettvint overladet musikkvideostil i «The Martian». Filmen maler etter hvert med stadig bredere pensel i Nasa-dramaet på bakken. Den er bedre på Mars enn i verdensrommet og på Jorden.

Filmatisk flørt med forholdet mellom USA og Kina og høystemt heroisk kobling mellom Damons drama og hans kolleger i verdensrommet gjør filmen glatter og mer baktung enn den har godt av. Morsom, småfrekk referanse til «Ringenes Herre» gir tiltrengt letthet til en solid, underholdende film med litt for mange svakheter til å bli virkelig god.

Norsk tysker: Aksel Hennie spiller den tyske astronauten Alex Vogel i en liten birolle i «The Martian». 

Norsk tysker: Aksel Hennie spiller den tyske astronauten Alex Vogel i en liten birolle i «The Martian». 

På forsiden nå