I anmeldelsen etter verdenspremieren i hovedkonkurransen i Cannes i sommer, spådde jeg at «Louder Than Bombs» ville få en mer blandet respons enn de to første spillefilmene til Joachim Trier. Det slo til, med mye ros fra amerikanske anmeldere, og til dels krass kritikk fra profilerte engelske anmeldere.
Ved gjensyn er det lett å se kvalitetene i Triers amerikanske drama. I ambisjoner og form er filmen dristigere enn det meste som serveres av amerikansk film det er naturlig å sammenligne med. Den er samtidig bredere enn Triers gjennombruddsfilmer, de spissere og smalere «Reprise»(2006) «Oslo 31. august»(2011).
Les anmeldelsen av «Oslo 31.august», Glødende av fortvilelse
Den særpregede kloa og den lekne fortellermåten til Trier og hans medmanusforfatter Eskil Vogt preger «Louder Than Bombs» også, i en film som kan minne om familiedrama av typen amerikansk film laget flere av før, som Robert Redfords Oscar-vinner «Ordinary People»(1980).
Vi møter en amerikansk Volvo-familie, hvor Gabriel Byrne er lærer, som blir bestefar til sin professorsønn Jesse Eisenbergs førstefødte i åpningsscenen. Yngstesønn Conrad, går på high school, og sliter med å komme over morens død i en ulykke, et par år tidligere.
Devin Druid fra HBO-serien «Olive Kitteridge» i rollen som 15-årige Conrad, full av innestengte følelser og tanker, er den store beholdningen i et solid ensemble. Han løfter filmen over noen av dens svakheter. Jesse Eisenberg gir mye av filmens tiltrengte humor som fersk småbarnsfar, som i likhet med sin far har vanskelig for å snakke om det som er vanskelig å snakke om.
Den avdøde moras liv og arbeid som krigsfotograf ligger som en klam klut rundt familien. Filmen lider litt av at det er for mange historier og tråder som veves sammen til at den går helt utvungent opp. Isabelle Hupperts rolle som krigsfotograf, kone og mor fungerer dårligst. Forholdet mellom Byrne og sønnene og deres relasjoner til kvinner gir filmen mye av dens kraft.
Fargetonene og det dunkle preget i bildene til Jakob Ihre og Ola Fløttums melankolske musikk spiller fint opp mot den mollstemte sårheten i historien. Av historiene er det dramaet om tenåringsgutten som sliter med å snakke med både faren og jenta han ser på i klassen som løfter filmen best.
Frisk inngang og oppløftende utgang, gjør «Louder Than Bombs» til en film som bør ha potensial til å røre ganske mange. De beste scenene åpner for å se menneskene i den dysfunksjonelle familien på en måte film sjelden evner eller tar seg tid til. Hvis du skal se et følelsesladet amerikansk familiedrama på film i år, kan det herved anbefales et norsk et.