Da jeg fikk i oppdrag å anmelde én konsert fra årets Trondheim Metal Fest var valget forsvinnende enkelt. Dødheimsgard har i en tyveårsperiode vært skoledannende, vist hva som er mulig innenfor rammene for svartmetall og har for meg også vært blant de klart beste bandene som har kommet fra Norge. Legg til nyskiva «A Umbra Omega» – kanskje den sterkeste utgivelsen så langt i år – så er det betydelige forventninger som ulmer før kveldens konsert.

Henvist til festivalens minste scene, opp noen trapper og rundt en del hjørner – i et anonymt møtelokale – er det mye som tyder på at festivalledelsen ikke helt har delt min vurdering av bandet.

Så der står de – ett av mine absolutt favorittband – mellom noen flatskjermtv-er, et nødutgangsskilt og Rosenborg-logoer på en glassvegg. Å skulle skape stemning her oppe framstår som en nær umulig oppgave.

Ikke at dette synes å affisere returnerende vokalist Aldrahn noe som helst der han står med brutalt ukonvensjonell ansiktssminke, mens øynene ruller bakover i skallen. Med sine konstant maniske bevegelser framstår han som noe mellom en hindu-gud, Karius og/eller Baktus og illsint punker – et oppriktig fryktinngytende og uforutsigbart nærvær.

En blodtrimmet settliste som primært fokuseres rundt bandets tidligste utgivelser, er også et perfekt utgangspunkt for en skikkelig festkveld. Thrash-perlen «The Crystal Specter» avløses av spektakulære «En krig å Seire» fra debutskiva «Kronet til konge», men det blir dessverre også raskt klart at lyden ikke er på lag med bandet i kveld. Med en rytmegitarist i manko er mye opp til Vicotnink – en av sjangerens mest underkjente låtskrivere og gitarister – og selv om det spilles godt er gitaren lav og drukner ofte i basstrommene. Vokalen til Aldrahn mangler også noe av autoriteten og snerret i kveld, spesielt på bandets eldre låter, men her tas enormt mye igjen med god gammeldags stå på-vilje.

Jeg savner også techno-uttrykket på «Ion Storm», men den låten er så solid at den klarer seg greit uten også. Det er også her de få frammøtte virkelig begynner å ta av.

Høydepunktet blir derimot ferske «God Protocol Axiom», et stykke så komplekst at det knapt burde vært mulig for tre musikere å fremføre. Her legges det tilsynelatende uanstrengt ned intrikate og konstant omskiftelige gitarløp, mens bandets nyeste tilfang – trondheimsgutten Lars Emil Måløy – virkelig får kjørt seg på bassen. På den storslåtte avslutningen senker også endelig stemningen seg betraktelig over det ellers triste møtelokalet.

Historien kunne imidlertid ha endt helt forskjellig. Dødheimsgard avslutter nemlig konserten med «Traces of Reality», et absurd og intenst kveilende stykke musikk tilsynelatende smidd på ren drømmelogikk, og bandets sterkeste kort. Her konker dessverre gitarforsterkeren før bandet får gjort seg ferdig, og setter et trist og uverdig punktum på en konsert som kunne, og burde blitt så mye mer.

Trøbbel til tross står det enorme menger respekt av hvordan Dødheimsgard presenterer sitt komplekse uttrykk fra scenekanten, så får det bare være at omstendighetene ikke var på deres side i kveld. Jeg gleder meg allerede til neste gang.