Ventemusikken før Major Lazer går på scenen mandag kveld, stort sett gammel ska, sier mer om hvor røttene til gruppa ligger enn om sceneproduktet de leverer i 2015. Greit nok, de lener seg fortsatt tidvis tungt mot sin patenterte tegneserie-blanding av dancehall og dubstep, men live dominerer sistnevnte - også over den litt roligere og finstemte (og tidvis litt kjedelige) popmusikken som utgjør brorparten av årets «Peace is the Mission»-album.
Med popvrien har bandet, som tidligere ikke har hatt stort mer enn en sterk outsiderposisjon gjennom sitt sugerør ned i en gryte av global dansemusikk, vokst til å bli et av verdens største EDM-attraksjoner, med snart 500 millioner avspillinger av eventyr-hiten «Lean On» i Spotify. Men de færreste av de 6000 i Teltet kan beskyldes for å være enhit-fans. De fleste har hele katalogen inne, de aller fleste går av hengslene i gjenkjennelse allerede på låtenes åpningsstrofer.
Med Jillionaire bak spakene og med fire dansere som flankerer Diplo og Walshy Fire, legges det opp til et ekstravagant show. Først og fremst er det fest med gedigen F vi får, publikumsfrieriet er påfallende med «Zorbing» (crowdsurfing inne i plastball) allerede på låt tre, skifte til NTNUI-drakter, oppfordring til å ta av skjorter og hva har du.
Major Lazer er, eller har i alle fall vært, et eklektisk prosjekt som tidvis har våget seg ut på eventyr - selv om de aldri riktig har hatt gutsen til Diplos tidligere kjæreste M.I.A. Det er likevel dristige sprang, imponerende presisjon og ekstremt tøffe detaljer som krydrer de 75 minuttene konserten varer, og gruppa gjør såpass mye nytt og uventet med hver låt, ispedd coverversjoner/remikser (blant andre House of Pain og Macklemore), at det nesten er like medrivende og fascinerende å prøve få hodet til å henge med på det som skjer (meg) som å slippe seg løs og danse (stort sett alle andre). Det visuelle er fra øverste hylle, med ypperlig videokunst supplert med pyro, konfettikanoner og røyk-gevær. Her er det ikke spart på noe for å forføre publikum, og de 6000 lar seg heller ikke be to ganger. Stemningen er rett og slett ellevill.
Så da er vel alt som det skal være, og en udiskutabel triumf? Tja. Konsertens største styrke og problem er at det går i et bankende kjør hele veien, slagordet er instant gratification og de virker livredde for å kjede oss, livredde for å la oss lengte etter forløsning bare bitte litt, der de hopper fra låt til låt. Det er ikke engang snakk om å bygge opp en dramaturgi eller stemning. Intensitet-o-meteret slår ut i gedigne topper sånn cirka en gang i minuttet, drop-ene kommer tett som hagl og de insisterende, militante basun-linjene (som står i kontrast mot fredsbudskapet på videoskjermene) gjør det umulig å ta oppmerksomheten bort fra gruppa i mange sekunder uten å gå glipp av et potensielt interessant moment. Jeg føler meg rett og slett litt undervurdert der jeg står, fratatt muligheten til å legge egne meninger inn i musikken, der jeg blir bombardert med musikalske direktiv.
Vi får riktignok et par korte strekk der den melodiske, vokalbaserte delen av repertoaret får noe større plass, det er for eksempel deilig å trekke pusten litt under «Get Free» og «Powerful», samtidig funker det bare sånn passe på låter som «Be Together», som på plate bæres så sterkt av Wild Belles vokal at det faller gjennom med boksvokal live.
Når «Lean On» (selvfølgelig) kommer som ekstranummer, eksploderer publikum slik jeg aldri har sett under en konsert i Trondheim før - og kondensdråpene som har samlet seg i det etter hvert kokende varme teltet, endelig slipper taket i teltduken og faller ned på oss. Det forblir det eneste nedkjølende på en brennhet og morsom kveld, som hadde vært enda mer minneverdig hadde de ikke vært så hektisk opptatt med å gjøre oss til lags - ustanselig.
Anmeldt av VEGARD ENLID
