Ikke mange filmskapere får to nye filmer satt opp på norsk kino i løpet av ett år. 46-årige Noah Baumbach, som ofte sammenlignes med Woody Allen, er i ferd med å ta etter sin kollega i produktivitet også. «Mistress America» er gledelig nok enda bedre enn «While We're Young» som gikk på kino i mai.
Hans forrige film var et fornøyelig, om noe konstruert blikk på et par i 40-årskrise i krampaktig omgang med hipstere i 20-åra. Til smart generasjonsdrama med satirisk snert. Denne gang er hovedpersonen en 18-årig førsteårsstudent i litteratur på college, som blir kjent med sin kommende stesøster på rundt 30. Til smart generasjonsdrama med satirisk snert.
En viktig forskjell fra forrige film er at denne, i likhet med hans aller beste film, «Frances Ha»(2012), er skrevet sammen med regissørens samboer, Greta Gerwig, som også spiller tittelrollen. Hun gir et herlig portrett av en lettlivet kvinne i 30-åra i gryende trøbbel fordi hun ikke har klart å omsette sine beste ideer og initiativ til karriere og samliv.
Filmens forteller og hovedperson er førsteårsstudent i litteratur på college, spilt av Lola Kirke. Hun har litterære ambisjoner, men er ny i New York, uten venner, ved filmens start. På oppfordring fra sin mor oppsøker hun 30-åringen Gerwig, som er datter av mannen mora har tenkt å gifte seg med, etter lykketreff i nettdating.
Som Woody Allens filmer er Baumbachs relativt begrenset i sosial setting og miljø, men innenfor sitt univers er han en fornøyelig observatør av typer og aktuelle problemstillinger. «Mistress America» har element av klassisk college-film, lekent generasjonsdrama, kunstnerdrama om en gryende forfatter i en historie som pirker godt i forholdet mellom fiksjon og virkelighet.
Litteraturstudenten inspireres av sin vordende stesøster til en litterær skikkelse. Dermed blir «Mistress America» et forfriskende annerledes venninnedrama, hvor siste års debatter om forholdet mellom fiksjon og virkelighet blir smart, velspilt komedie med alvorlig bunn.
Det bittersøte historien er lekkert anrettet, med et strålende ensemble med lav stjernefaktor, men desto større evne til å gi liv til litteraturnerder i 18-årsalderen og øvre amerikansk middelklasse i 30-årsalderen. Rundt dramaet er det vevd et kledelig lydspor med originalmusikk av Dean Wareham og et utsøkt eklektisk utvalg pop og rock, fra Suicide og Toto til eminent bruk av Hot Chocholates «You Could Have Been A Lady» som en slags gjennomgangsmelodi.
I den velslitte konseptet familiedrama, gjør en film om to søstre som ikke er søsken fornøyelig bruk av velkjente rammer til frisk kombinasjon av velbrukte element. Vennskap, dannelse, forholdet mellom liv og kunst tematiseres og utspilles med en leken snert som gjør «Mistress America» til en av de beste filmene til Noah Baumbach.
Greta Gerwig skal ha mye av æren for at filmen treffer både de morsomme og litt såre tonene. Som i «Francis Ha» presenterer hun en energisk rollefigur, befriende annerledes, mer uforutsigbar på godt og sårt enn hopen av kvinne- og mannsroller på lerretet, ikke bare i amerikansk film.
