Dette har skjedd: Min kommentar om trønderrockdebatten for en uke siden, fikk Åge Aleksandersen til å ta til motmæle på sin facebookside. Med klar beskjed om at han ville ha ferien sin i fred. Til over 100 000 følgere raste han med store bokstaver mot kommentaren og undertegnede, med oppfordring om å like og dele.

I et av innleggene på Aleksandersens Facebook-side, karakteriserte musikeren Henning Kvitnes debatten som «storm i en karsk-kopp». Et artig, ikke helt ueffent bilde, levert av artisten som har skrevet den beste hyllesten til artisten Aleksandersen, sangen «Riksvei 14», innspilt av Trond Granlund på 90-tallet.

Det som startet som en debatt om trønderrock i Nord-Trøndelag, ble etter Aleksandersens motreaksjon til helt andre diskusjoner. Om en artists rett til fred i ferien, til å ikke uttale seg, samt det befriende ved at noen slår tilbake mot media generelt og journalister spesielt.

Selv har jeg sagt at feriediskusjonen er en avsporing, at kommentaren neppe ville vært veldig annerledes om jeg visste han var på ferie. Det var ikke bare Aleksandersens nei til å kommentere i forrige uke, som fikk meg til å skrive at han i beste fall er unnvikende i debatter rundt trønderrock.

Aleksandersen hadde da etter én telefon fra en journalist i avisen, etter å ha sovet på det, meldt tilbake han ikke ville kommentere saken. I etterpåklokskapens lys kunne kanskje avisen tidligere i uken ha laget en sak om at Aleksandersen ikke ville kommentere fordi han var på ferie, men det er ikke sikkert han hadde likt det heller.

Om hovedpoenget i kommentaren hadde vært Aleksandersens vegring mot å delta i debatter om trønderrock, ville jeg også nevnt Rock City-debatten, hvor avisen gjennom flere år har prøvd å få kommentar fra ham. Han står selvsagt fritt til å velge å ikke uttale seg, ferie eller ikke. Det kan til og med hende det er lurt av ham å ikke uttale seg. Men å påpeke at han ikke gjør det, i en kommentar, bør ikke ses som en majestetsfornærmelse.

Hele trønderrock-debatten ble utløst etter en pressekonferanse med Åge Aleksandersen og Arnulf Haga 7. oktober, hvor de presenterte planene om Åge-musikalen «Levva Livet». Oppslagene derfra fikk Nina Wester til å lufte et hjertesukk på Facebook, noe som startet en debatt som tidlig løp i mange retninger. Hovedpoenget i min forrige kommentar var at debatt om trønderrock og ønske om mangfold og fornyelse bør ønskes velkommen, ikke fordømmes.

Les også: Nina Wester om trønderrocken som for dominerende

På hvert sitt vis viser diskusjonene etter Westers kritikk og min kommentar en dynamisk symbiose mellom tradisjonelle og sosiale medier. Westers hjertesukk på Facebook hadde neppe blitt en stor debatt med riksdekkende nedslag om ikke Trønder-Avisa hadde løftet det fram. Aleksandersens Facebook-utspill fikk massiv effekt fordi det var en kommentar i Adresseavisen han reagerte kraftig på.

At artister og andre kan bruke sosiale medier til å kritisere eller slå tilbake mot kritikk og kommentarer i media er bra. Vi som skriver kritiske kommentarer om andre, må selvsagt tåle harde ord tilbake, fra dem som kritiseres og fra støttespillere eller fans. Debatten blir nok bedre og mer saklig om folk faktisk har lest eller sett det de kritiserer, men diskusjonene om denne saken på sosiale medier har gått både høyt og lavt.

Sosiale medier har gitt maktforskyving i medielandskapet, men forestillingen om at sosiale medier kan erstatte tradisjonelle mediekanaler, er dette neppe eksempel på. Tvert imot er det dynamikken mellom sosiale medier og saker i Adresseavisen og Trønder-Avisa som har gitt næring til diskusjonene.

I kampens hete tegnes det mange virkelighetsbilder, som at det er typisk Adressa å kritisere Aleksandersen. Det er det ikke. Siden i sommer har det vært åtte saker i avisen med han som velvillig kilde. Kun positive saker om artisten, med forhåndsprat om konserter i Trondheim, Oslo, Stjørdal og Namsos, om hans støtte til flyktningesaken og bekymring for verdenssituasjonen. Siste Åge-anmeldelse i avisen var sterk ros av konserten på Sverresborg, nest siste var enda sterkere ros av fjorårets konsert i Borggården. Den var forresten skrevet av undertegnede.

En i utgangspunktet sprikende debatt om trønderrock har blitt tatt av Åge-vinden, med Rock City som et verkende sår i Nord-Trøndelag. Forholdet mellom mangfold, nyskaping og stolt tradisjon er en av de mest klassiske kulturdebattene som tenkes kan. Ikke bare om trønderrock, men jaggu om det også.