Frodig alvor

DumDum Boys forteller sin egen brokete historie i sprell levende bok som veksler fra elleville røverhistorier til hjerteskjærende mørke.

  Foto: Nils Toldnes

Saken oppdateres.

Til at de er så store, vet vi ikke mye om DumDum Boys. Det viktigste har piplet ut, likevel kjennes kilden langt fra uttømt.

Forfatter Sindre Kartvedt har, blant annet fordi har er så voldsom fan, valgt å la boka være en "oral history", han gjør seg selv usynlig og overlater helt og holdent ordet til bandet, støtteapparatet og en fargerik forsamling mennesker i og rundt bandets indre sirkel gjennom snart 40 år. Kronologisk og sånn sett velordnet. Med tanke på at DumDum Boys aldri har vært kjent som et utpreget verbalt band – både fordi de selv har valgt å snakke minst mulig om seg selv, men også fordi man kan ha de mistenkt for å ikke ha så mye på hjertet – noterer jeg meg forfattergrepet med visse bange anelser.

Men det fungerer overraskende godt, relativ korte sitatsekvenser gir boka et muntlig, saftig driv og en gammeldags historiefortellingsfølelse som er medrivende. Det er sprell levende, som om du sitter i samme rom og ser kroppsspråk og mimikk.

Vi er tett på dem hele veien. Fra ustrukturert, uglesett og lurvete bande som skrenset landet rundt på dårlige dekk med heimert som drivstoff - til Norges mest veloljede og veldrevne rock'n'roll-maskineri, via store personlige og mindre musikalske nedturer – til dagens situasjon med avklart, avslappet holdning til livet, musikken – og ikke minst hverandre.

At DumDum Boys lykkes har litt med musikk og litt med flaks å gjøre, men først og fremst maler boka et bilde av et band med unik vilje og gjennomføringsevne, selv når det klabbet som verst med rus, krangel og livskriser. Bandet har så å si aldri avlyst en konsert, noe som er noe nær et under om en skal tro bokas beskrivelser av diverse tildragelser langs nådeløse turnéruter.

Medlemmene er kanskje ikke de beste til å være dypt personlige og snakke om seg selv, men vi lære rmye om dem gjennom andre. De har sin distinkte stemme. Prepple er knapp, direkte, no bullshit. Sola er historiefortelleren og ambassadør for den gode stemningen, Kjartan den hakket mer grublende og mystiske kunstneren. Steinar Vikan, manager gjennom snart 30 år, er likevel stjernekilden i denne boka. Både som ramsalt historieforteller plassert midt i stormens øye, men like mye som en med nok personlig distanse til å bidra med perspektiver på bandets utvikling og historiske betydning.

Første del av boka, om tiden fram mot navneskiftet 1985, framstår som en eneste lang røverhistorie, om og gjennom et mildt sagt frodige persongalleri fortelles historier som også fungerer godt som tidsmaskin tilbake til byens lille, men handlekraftige alternativmiljø i kjølvannet av punken. Beskrivelsene av elleville år i Lillegårdsbakken, de første turneene, fyll, dop, opprør og fanteri, slåssing med moldensere og blitzere – oser av heimert og ungdommelig energi. Det er kostelig lesning.

Så tar det av for bandet, som plutselig er landets største. Så tar 90-tallet en bekmørk vending i karrieren og i boka: Parallelt med kommersiell stagnasjon kommer også Kjartans heroinavhengighet, sparkingen av bassist Persi, skilsmissene som perler på en snor, kunstnerisk tomgang, Sirkus Midgard-fiaskoen – og ikke minst tapet av Prepples tre år gamle datter, intenst beskrevet av Prepples partner Guri Dahl i en hjerteskjærende sekvens som er fysisk vond å lese.

Bandet og apparatet husker mye og godt, og oppfatningene samsvarer – bortsett fra biten rundt sparkingen av bassist Persi Iveland, originalmedlem helt tilbake til starten av Wannskrækk, i 1993. Her blir de fortsatt ikke enige med seg selv om hva som egentlig var årsaken, og bruddet står på og mellom linjene som noe av det såreste og vanskeligste i bandets historie – helt opp til i dag.

På sitt beste er "En vill en" en skikkelig pageturner. Det har gått såpass hardt for seg at du vil hive etter pusten innimellom, og kildene utfyller hverandre. Til sammen trer et lettlest, men grundig, fascinerende og omfattende bilde fram. Vi får ikke verre forsøk på selvmytologisering enn det fint går an å leve med, for Den Gode Histories skyld. Det er ikke blitt så mye en bok om musikk eller privatliv, som en bok om kameratskap gjennom nesten 40 år. Kameratskap av den typen der man ikke snakker om alt, men der man lærer seg å leve med hverandres feil og skavanker og der lidenskapen aldri får lov til å dø helt ut før noen tar deg i nakken.

Historien om vekst, fall og ny forsoning er ikke unik, DumDum Boys følger sånn sett kurven vi kjenner fra en rekke ekteskap rundt omkring. Men "En vill en" forklarer godt hvordan det har seg at de fortsatt evner å turnere for fulle hus og fortsatt ikke er blitt så akterutseilte og lettangripelige som alder og veteranposisjon skulle tilsi.

Profesjonaliteten, gjennomføringsevnen og yrkesstoltheten er tre ting, mystikken en annen. Så får vi se hvordan det går med den siste biten nå som sløret – til en viss grad, i alle fall – er lettet på.

Anmeldt av VEGARD ENLID

På forsiden nå