Når det nærmer seg Halloween, har det blitt en slags tradisjon for lansering av skrekkfilm på kino. I en sjanger preget av oppfølgerindustri og løssluppent lag med effekter, blod og gørr, er det grunn til å sette kryss i taket for australske Jennifer Kents spillefilmdebut, hvor hun både står for manus og regi.
«The Babadook» er sammen med David Robert Mitchells «It Follows» som gikk på kino i Norge i vår, kjærkomne eksempel på at skrekkfilmsjangeren har svært godt av å bli strukket litt og koblet med djerve filmskapere med ambisjoner i visuell som psykologisk filmfortelling.
En psykologisk skrekkfilm om en mor og et barn, hvor 6-åringen er redd for monster under senga, låter så tilforlatelig, hverdagslig at det nesten er rart det ikke er langet mange flere filmer over lignende lest. «Alle barn ser monster», sier en lege beroligende etter at mora har søkt hjelp etter merkelig adferd av barnet.
Både mor og sønn er fortsatt preget av ettervirkningene av at barnets far døde i en ulykke i forbindelse med guttens fødsel. Det er utspekulert godt gjort hvordan filmen bygger klaustrofobisk psykologisk gyser på nervepåkjennende tosomhet mellom mor og barn.
Filmens tittel henviser til selve monstereffekten i historien. En kveld mor skal lese for sønnen på senga, velger han barneboka «Mister Babadook», som viser seg å være en mørk og skremmende historie som gir ekstra næring til guttens angst for monster. Den slitne, dobbeltarbeidende mora prøver å bli kvitt boka og dens innhold, men som filmens tittel mer enn antyder, lykkes ikke det helt.
Det som gjør «The Babadook» til ikke bare en god og ubehagelig skrekkfilm, men en svært god film, er hvor gjennomført Kent forteller historien, med raffinert bruk av virkemidler. Som i kinoaktuelle «Crimson Peak» som er vel så mye gotisk, stilisert melodrama som skrekkfilm, ligger tema som sorg og savn i bunnen av historien.
Mens Guillermo del Toros film er overdådig og malt i rødt med bred pensel, er «The Babadook» holdt i nøkternt, kjølig blått og grått, med musikk av en av de mest interessante nyere australske filmkomponistene, Jed Kurzel. Det er vanskelig å tenke seg et mer gjenkjennbart utgangspunkt for en skrekkfilm enn et barns angst for monster i mørket på soverommet. Det er godt gjort å koble det til en voksen kvinne og mors hverdag og traumer, slik «The Babadook» gjør.
Laget på budsjett tilsvarende en middels norsk spillefilm, er «The Babadook» et lysende eksempel på hvor god og ekkel film det er mulig å lage med utgangspunkt i vanskelige følelser. Som Roman Polanski i «Rosemary's Baby»(1968), spiller Jennifer Kent godt og effektivt på psykologi og paranoia i spennet mellom fantasi og virkelighet. Det gir også her en skrekkfilm med mer ved seg enn det først kan se ut som, og hvor de verste bildene skapes av tilskueren.
