Fritt etter Ingvar Ambjørnsens roman «Dukken i taket» fra 2001 er Kjersti Steinsbøs spillefilmdebut noe av det nærmeste vi kommer en norsk «rape-revenge-film» på kino. Den er ikke trashy og spekulativ som 70-tallsvariantene i sjangeren, ei heller kul, fartsfylt stillek med tematikken som «Kill Bill»(2003).
«Hevn» kombinerer norsk vestlandsidyll med grums under overflaten til et slags feministisk, ibsensk hevndrama. Setting og framdrift har en god del til felles med thrillere hvor en fin liten familie invaderes av en tilsynelatende vennlig sjel med utspekulerte hensikter.
Siren Jørgensen spiller en ung kvinne som ved filmens start oppsøker et ektepar med et lite barn som driver et hotell i en fjord på Vestlandet. Hun presenterer seg som journalist, interessert i å skrive om hotellet for et internasjonalt reisemagasin. Det vennlige paret gir henne opprømt brudesuiten med håp om god PR, mens vi alt i åpningsscenene får se at den unge kvinnen har en kniv i veska.
Stort mer om handlingen skal ikke røpes. Skuespillerne er en kledelig miks av gjengangere og nykommere i norsk film. De sliter tidvis med at de vekselvis får for lite å spille på og for mye å si, men de bidrar likevel sammen med Anna Mykings foto til at filmen ser litt bedre ut enn den er.
Jørgensen i hovedrollen gjør sin første spillefilm siden John Sullivans «Play» i 2003. Med unntak av en overspilt, overskrevet finale og hennes overtydelige møter med fortiden gjennom flashbacks, fungerer hun godt som en slags regissør for pirkingen i gammelt og nytt grums i den idylliske vestlandsbygda.
Det er laget en rekke thrillere og gysere etter lignende mal, hvor en person prøver å skade en familie innenfra, med gamle sår som motiv. Joel Edgertons «The Gift» gikk nylig på kino og spilte mye bedre på dynamikken mellom publikum, hevner og familien som får unngjelde.
En voksende svakhet ved «Hevn», er at den nesten ikke har særlig rom for ambivalens eller tvetydighet. Bilder, replikker og sms-meldinger i avgjørende scener på lerretet sier gjerne det samme. Det gjør mye av dramaet påtrengende ferdigtygd. Fordi filmen tydeligere og tydeligere forteller hva den vil og skal, blir den mindre utfordrende og ubehagelig enn godt, det vil si vondt, er.
Frode Winther kjemper imponerende med en av de minst tiltalende mannsrollene i nyere norsk film. Maria Bock får mye ut av uforløst rolle som kona hans, mens Anders Baasmo Christiansen får den tilsynelatende håpløse rollen som bartenderen Bimbo til å bli den kanskje mest interessante figuren.
I den luftige inngangen til og utgangen av historien, lar «Hevn» kamera sveve og fange inn mektig landskap og et småsted hvor hevn utføres, forklares og rettferdiggjøres. Selve dramaet blir for oppskriftsmessig og endimensjonalt uten filmatisk svev. Det gjør at hevnen blir verken søt eller særlig rystende, mens hovedpersonen ikke har kommet så mye lengre siden hun satt med kniven i veska i starten på filmen.
