Chirag Patel og Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid i Karpe Diem ble noe i nærheten av nasjonalskatter etter Utøya med låter som «Tusen tegninger» og «Påfugl». Sanger som med inkluderende, varm poesi og relative suksesshistorier hyllet det multikulturelle Norge. Sånn er vi, her er vår historie, vi har også en plass.

Les anmeldelsen av Karpe Diems forrige album: «I et land der vi kaver mellom ironisk avstand og dypt alvor, mellom overfladisk velstand og dyp selvransakelse, er det få artister som treffer tidsånden bedre enn Karpe Diem»

I 2015 er rosetogene og tårene behørig historie og et fjernt minne - siden den gang har det hardnet til her hjemme. Tidligere honnørord som toleranse, solidaritet og nestekjærlighet er plutselig blitt til «godhetstyranni», alle som velger å tenke mer på mennesket enn på regnskapet er «godhetsposører». Med de tre første låtene fra det som etter hvert og til sammen skal bli albumet «Heisann Montebello» (etter salige Trond Kirkvaags oslosnobb-parodi Jacob Winche-Lanche) har Karpe Diem fått nok. De vender ikke det andre kinnet til, men svarer tilbake med samme mynt.

ALBUMGJENNOMGANG: Karpe Diem på plate

Hansken er kastet, «Karpe, åpna nok dører nå - på tide å lukke no'n», som det heter i den aller mest sprengladde av de tre, «Lett å være rebell i kjellerleiligheten din». Her går de i rette både med justisminister Anders Anundsen og landets mange «tekstkrigere» som bidrar til å dehumanisere innvandrere og flyktninger - teksten delvis satt sammen av faktiske ytringer i diverse debatter. «Dere er alle av samme ulla/alle skal bli knulla/Mulla, mulla, mulla, mulla, mulla» og «Jeg skiter i om du er Tshawe eller Vinz eller Nico - Du er kanskje kul i dag, men hun gifter seg med Kygo» er linjer like vonde som de er elegante. «Om du visste hva jeg ville gi for å bli som deg - din feiging» utgjør låtens nydelige, melodiske hook, og både melodi og mening sitter igjen lenge etter at sangen er slutt. Sangens poeng er for øvrig behørig understreket gjennom den hatefulle tonen som møtte nyheten og sangene i diverse kommentarfelt i går.

Låten er en klassiker. Ferdig snakka.

På «Hvite menn som pusher 50» utforsker de videre tematikken fra «Vestkantsvartinga» (2008), ambivalensen som ligger i å være utlending på «feil» side av byen, i å ha klassetilhørighet ett sted og kulturell tilhørighet et annet. Om klassereise, om å bli det man hater. De holder seg på Montebello i «Au Pair», en raljering over hvordan innvandrere er usynlige på vestkanten, men god nok til å oppdra overklassens barn («mamma'n til Pernille er fra Manila»).

Det er ikke bare tekstuniverset som hardner til, duoens tidligere brede og snille crossover-rap har også fått en overhaling og lydbildet deres har aldri vært mer edgy enn her. «Lett å være rebell...» er mørk, aggressiv og klaustrofobisk, «Au Pair» er, med sitt trap-lydbilde, nytt musikalsk land for duoen. Forfriskende, spesielt med tanke på trap-sjangerens normalt upolitiske og hedonistiske innhold. De har tatt en real omvei på vei til å bli virkelig folkekjære, kan du si, men uten å miste den melodiske åren som gjorde dem store i utgangspunktet. Alle låtene anbefales forøvrig akkompagnert av hver sin musikkvideo, alle av svimlende høy standard regissert av henholdsvis Kavar Singh, Marie Kristiansen og Kristian Berg, alle med eksemplarisk samspill mellom bilder og musikk.

Tvetydige kan ingen beskylde dem for å være denne gangen, verken i musikken eller i coverkunsten med den velfødde grisen. Det er sikkert også diskutabelt hvor modig det faktisk er - å gå til angrep på FrP-statsråder er knapt noen risikoytring som trenger Fritt Ord-støtte. Samtidig er Karpe Diem noe mye mer og bedre enn nyttige venstreside-maskoter. Det er sjelden du hører eksplisitt politisk musikk utført med såpass mye eleganse, kunstnerisk teft og fintfølelse. I disse tre sangene er de tydelige uten å bli banale, smarte uten å bli belærende, følelsestunge uten å bli følelsesstyrte.

Resten av låtene fra albumet vil komme med jevne mellomrom over en lengre periode, og det blir interessant å se hvilket helhetsbilde som etter hvert trer fram - men skissen er tegnet med tykk, effektiv og uhyre talentfull strek.

Dette er tre sanger som vil forsterke både musikalske og politiske skillelinjer. Men gud bedre, hvor befriende det er at noen går i krigen uten å unnskylde seg. Take it or leave it, lik det eller ikke lik det: Men ingen norske artister er i nærheten av å være like viktige som Karpe Diem akkurat nå.

Anmeldt av VEGARD ENLID