«Unge lovende» går på NRK1 på lørdager. Alle episoder er tilgjengelig på NRK nett-TV.

Tre venninner i 20-årene prøver å finne ut av egne liv. Alle har satt seg store mål, men å nå målstreken kan være tøft – det vet alle som har ledd, grått og klort seg gjennom den vanskelig livsfasen når du ikke lenger er ungdom, men heller ikke helt voksen.

I «Unge lovende» møter vi Elise som drømmer om å leve som standupkomiker i Los Angeles, Nenne som vil gi ut bok og Alex som sikter mot Teaterhøgskolen for fjerde år på rad.

Serieskaperen heter Silje Seljeseth. Hun har skrevet manuset sammen med Mads Løken og Birgitte Rustad Wegener, i tillegg spiller hun hovedkarakteren Elise. Det er ikke rart at mange er raske med å sammenligne NRK-serien med den populære HBO-serien «Girls», der serieskaper Lena Dunham også spiller hovedrollen Hannah. Det er jo tross alt en serie om jenter. Jenter i 20-årene. Om likheten heller ikke skulle stoppe der, må det være lov å minne om at det jaggu ikke finnes mange tv-serier der en gjeng unge kvinner står i sentrum, og nettopp derfor er det litt for fort gjort å trekke paralleller.

Dette er en serie som ikke viser perfekte kvinnelige karakterer, men troverdige, kule, sårbare og sterke kvinner. Samtidig spiller mennene biroller. Alle stereotypier er lagt til sides og det er så befriende! For uansett om det er snakk om karrierejag eller jakten på kjærligheten er menn og kvinner tross alt like sårbare, noe som kommer godt frem i denne serien. I «Unge lovende» står kvinnene i sentrum mens mennene sirkulerer rundt. Historiene fortelles først og fremst fra tre unge kvinners ståsted, likevel klarer serien å si like mye om hvordan det er å være ung i 2015, ikke bare hvordan det er å være ung kvinne. Dette er en seire som også snakker til unge, lovende menn.

Når det lages en TV-serie for unge voksne må man forberede seg på et stort spekter av følelser. Da er det herlig å se skuespillere som spiller på en naturlig og overbevisende måte, uten tegn til stive og unaturlige dialoger som vi dessverre kjenner så alt for godt til i norsk drama. Med noen få unntak som Jacob Oftebro og Herbert Nordrum, vil de fleste ansiktene som dukker opp i serien være nye for mange av oss. Det er utrolig gøy å bli kjent med interessante karakterer gjennom friske og unge mennesker som rett og slett presterer bra. Gine Cornelia Pedersen (Nenne), Alexandra Gjerpen (Alex) og Seljeseth har utviklet tre svært ulike karakterer som de alle gir liv til med overbevisning.

«Unge lovende» er en varm serie og det er gjort gode vurderinger når det gjelder musikken som blir brukt. Det er et smart trekk å la Urørt-artister prege lydbildet i serien. Ved å bevisst velge både musikk og skuespillere som er friske og urørt, har Seljeseth har klart å gjøre serien til noe nytt og eget.

Serien tar også opp tunge og vanskelige tema som prestasjonsangst og psykiske problemer. I løpet av seriens seks episoder kunne jeg tenkt meg å gå enda litt dypere i tematikken, for av og til føler jeg man svever litt mye på overflaten. Samtidig får karakterene meg til å grunne over mitt eget ego og hvor opptatte vi i dag er av oss selv. En av karakterene får etter hvert alvorlige psykiske problemer uten at noen rundt henne reagerer, de ser ikke hennes voldsomme forandring. Men det er kanskje i «vår beste alder» at vi viser våre dårligste sider? At vi ikke ser de rundt oss fordi vi er blendet av oss selv?

Den første sesongen av «Girls» kom i 2012 og ble raskt en seersuksess. Etter å ha sett alle episodene av «Unge lovende» i ett strekk sitter jeg, med mine firkantede øyne, igjen med konklusjonen: Denne serien trengte jeg og hvorfor har ingen kunnet gi meg den før nå? Seljeseth & co har klart å fylle et tomrom i den norske dramaverdenen jeg ikke visste var der, men som nå står for meg som den største selvfølge. Jeg trenger sesong to.